42 han gikk forbi fantes folk som kunde komme ut og stanse ham fordi de hadde noget å kreve. Bygden møtte ham som en eneste masse av fiendtlighet, som snuste og luktet — lå i bakhold og lurte for å kaste sig over ham. Og i deres snakk syntes han alltid å ane fordekte spørsmål om ham og hans. Noget å ta fatt på som kunde forvrenges og føres videre — sånn som sladderen brer sig i slik en liten bygd, fe- tere og fetere av alle mellemhender. som har gjødd den. Fra butikker og brygger og kaffeslabberas og misjonsforeninger smyger den sig kjøkkenveien til piken og barna, videre til fruen og mannen. Og ett visste han, at om ham og hans grodde sladderen frodig, bl. a. fordi de var helt vergeløse. Det var det også, at de hørte ikke til stammen, til de innfødte — var ikke en av deres, hverken han eller Eva — de var og blev innflyttere og fremmede. * Flagg smelte fra hvite stenger i den friske vår- brisen. Hvite skyer seilte høit på den dypblå him- melen, og det luktet gro og muld. Äser og lier hadde så vidt fått et skjær av grønt fra sprettende løvskog der plantet furu og gran satte brutalt svarte flekker, som dystre kirkegårder. Solspeilingen glitret på el- ven, som ormet sig frem mellem stein og hvit sand og tett grått orekratt. På begge sider av elven lå går- der strødd opover de bratte bakkene med nypløide akrer og saftiggrønne enger, der sauen gikk og beitet. Det var den første riktige vårdagen, varm og dri- vende og sommerlig, efter uker med øsende regn, sne- sludd og tåke som hadde veltet inn fra havet over heiene i syd og vest.