43 Overalt oppe under fjellenes skygger, i revner og daler og bratte skar lå store tunge snefonner. Selve Høgheia var hvit, bare en og annen lyngbrun knaus stakk op av sneen. Blånende snefjell stengte for uti- synet mot havet i vest. I nord reiste Storhesten sin veldige nakne grå rygg mot himmelen, den lignet ikke nogen hest forresten, den så mere ut som en sovende bjørn med snuten på labbene. Og det glinset av væte fra vasstrukne svarte svaberg. Sølvgrå or og hvitstammet bjørk, lind og en og annen forkrøplet ek klamret sig fast i kanien av de brådype stupene, mellem lurvet grønn einer, visne bregner og dødt gress. Tynne fossestriper fra smeltende breer kastet sig ned mot fjorden, og i bruset fra dem — som et evig farende vindsus — blandet sig det tunge drøn- net fra Svartfossen, langt oppe fra dalen, bølgebruset fra fjorden og de spede små bjellene fra beitende får. * Fra dampskibsbryggen og opover lå hus strødd efter veier og stier — tettest rundt kirken, der en hel krans av handelsmenn hadde slått sig ned under - bygdens korte blomstringstid. De lå der uten orden og mening, som om en jette i fullt sinne skulde ha ristet dem ut av sekken sin. Kirken med store ga- pende vinduer lå der og åndet bare kulde og inne- stengt tomhet. Tårnet var lite og flatklemt, som en ihoptrukket langkikkert. Og fra det bratte taket stakk to høie hvitkalkede og sotete skorstenspiper op, lik svidde vingestumper på en fallen engel. Og rundt om — utenfor kirkegårdsmuren, som delvis var laget av gamle mosgrodde gravstener og sønderslåtte stenkors, lå strødd bortefter i uordnede