dt klynger sveitservillaer og dragehus med kulørte glassverandaer. Gul og rød og hvit, i alle mulige ku- lører skallet malingen av på alt dette, som engang var bygget op i rivende fart for nu å stå der og gisne og forfalle. Den nye privatbanken — empire og jo- niske kapitéler — et slags forsøk på å støpe akantus- blader i betong. Vinduene i gotisk stil, der navnet, Svartfoss og Omegns Privatbank, pralte med veldige gullbokstaver. På andre siden av elven lyste gamle- hjemmets likgule murfasade. Men bak store lunende trær, gjemt og tilbaketrukket, lå nogen gamle hus og minnet om den bygd som hadde vært — den gan- gen da et hus blev bygget ikke bare for dagen, men for slekten. De fleste hadde forresten fått sine mer- ker av den nye tiden — meningsløse påbygg av arker og altaner med snirklet krimskrams. *k Banken — den kalde kvelende fornemmelsen av ikke å kunne puste grep Christian igjen da han gikk forbi. Og med ett forstod han også, — som en ra- sende ydmykelse — det var ikke bare redselen for det han skulde miste, som verket og gnog, det var næsten ennu mere skammen, som pinte ham. Han skjelte fort bort på lensmannens opslagstavle på kommunehusveggen. Der skulde det stå — før- ste gangs tvangsauksjon efter påkrav — — — Hans navn ugjenkallelig på prent, her og i avisenes an- nonsespalter, ropende ut uten skånsel de nakne fakta om hans ulykke og skam. Og glimtvis syntes han å se auksjonen — ting efter ting som hadde vært Evas og hans og barnas, bli båret ut, ropt op og solgt under en hammers små harde smell.