59 III — Nei, sa doktoren idet han åpnet en ny selters. | Tidens religion er virkelig og til bunns å være sig selv nok. Tro på sig selv — det vil si på alt det søte sludderet vi super inn fra romaner og aviser og den av tidens profeter, som passer oss best. I vår klasse — den såkalte overklassen — lever kristendommen bare som et bra agitasjonsnummer mot kommunister og faren i øst. Noget å skrike op om og skrive ledere om. Som et slags søndagsutflukts- sted man vil ta ifra de små i samfundet. — Vi selv kunde aldri falle på å sette våre ben der. Vi som har så ganske andre adspredelser, Freud og spiri- tisme og Christian Science og hvad de heter alle de fine lokalene for overklassen. I et land som dette, i en tid da smartnessen og den rent materielle lykken — verdslig fremgang — pre- kes som religion. — Dette, hvor meget tjener han? er blitt målestokken for folks religiøsitet og moral. Dette å nå lengst — — jakt efter gull og moro og lettvintheter. Og alles kamp mot alle, vill og ubarmhjertig og hård. Og dobbelt motbydelig fordi den skjer under en maske av humanitet og kultur og fremskritt og fan og hans oldemor. Og forresten en feig flukt fra alt ubehag og ansvar — alt som koster. Fra barna som tynes i morsliv med alle slags popu- lære fraser om hvorfor det skjer, til de gamle som puttes inn på gamlehjem, hvor kjellerne står fulle av ventende likkister. Istedenfor å lære menneskene op til å gjøre rett gir man op, og gjør til lov det som våre forfedre kjempet imot som forbrytelser. Bar- nets århundre! Kulturen i sin fulle blomstring! Ar- ven fra Rom. Hedenskapet som kommer igjen! Det