60 er løgn forresten, hedningene trodde da på noget — noget de skulde elske, frykte og blidgjøre med offer. Nu — nu tror man på ingenting mer — er det ikke sant? Doktoren vendte sig mot kaptein Strand, som satt der og så rent desorientert ut. Kapteinen var en stor lys mann med rødmusset fjes og en snodig liten potetesnese. Han drog på det ene benet — minne fra en natt under krigen da han forfrøs føt- tene i åpen båt efter at skibet hans var blitt torpe- dert. Han la op efter den turen og kjøpte sig gård. Hans hustru var født på Svartfoss, datter av en læ- rer der. Han satt godt i det, og drev gården nærmest som liebhaberi. Var glad i et godt glass og hvad han kalte en orntlig mannfolkprat. De hadde hatt en del hygge sammen, Christian og han — på sisten hadde det vært mindre. Eva og Christian holdt sig mest for sig selv, gikk nødig ut, da de ikke lenger kunde be nogen hjem til sig. Kaptein Strand så litt mutt ut, doktorens prat kjedet ham, og han hadde flere ganger forsøkt å å av- bryte for å få en historie med litt klem på — når de nu for. engangs skyld var tre mannfolk sammen. — Å, verden er bra den, brummet kapteinen. Bra folk og skurker, slik har det alltid vært. Han tok sig en dyp slurk av glasset. — Tja, naturligvis, sa doktoren, som om han smakte på det — naturligvis, det er bare det, at i vår tid er de to kategoriene blitt rystet om hverandre — blandet. Før visste folk så omtrent hvad som. mentes med en bra kar og hvad som mentes med en skurk. | — Ja, men folk er da ikke enten det ene eller det andre — innskjøt Christian — nyansene! — Nei, selvsagt, avbrøt doktoren — jeg mente