oa heller ikke det. Men for å bruke et gammelt ord — så sa de synd for eksempel om — tja, noget som nu er legalisert som kameratekteskap. De sa mord, når - en unge blev tynt. Vi sier utilregnelig. Og en gang — sa doktoren med et lite geip — sa de om en kvinne som skulde bli mor, at hun var velsignet — nu sier man at det gikk galt. Christian hørte bare halvt efter doktorens prat. Det var jo bare prat jo. At ikke doktoren så den ti- dens store brist i sig selv — pratet og diskusjonen. Hvad nytter det å sitte slik — helst opglødet av noen glass og preke — eller skrive i aviser om ungdom- mens forderv og religionsløshet, og hunger efter luk- sus, og lathet og all slags elendighet. Og forresten - lalle videre i sin egen tralt! Høit sa han: Jeg tror ikke man retter på noget i som helst med snakk! — Hvad? — Han så doktorens briller ine imot sig. Christian hadde i ingen lyst til å si mere —- han tenkte sig om et øieblikk og sa uvillig: — Engang var det slik, at menneskene våget noget — døde for det de anså rett. De lot sig heller koke i olje før de sa nei når de mente ja, og omvendt. Nu prater vi bare om hvad alle andre burde gjøre, selv er vi alltid en undtagelse. Han tidde flau da han skjønte han hadde vært uhøflig mot doktoren, men doktoren spurte bare kjapt: — Enn verdenskrigen? — Ja, satte kaptein Strand i — de satans tys- kerne! Jeg husker engang vi lå og plasket oss frem i Kanalen. — — — Jeg mente ikke krigen karat, avbrøt Chri- stian. Ungdommen døde villig nok der, det har De rett i. Ungdommen ja, og hvad har de igjen for det?