62 Nei, det rasler fan så knastørt i ministrenes porte- føljer der nede i Genf. — Jeg mente forresten bare sånn — til daglig. — Nei, folk tror ikke på Gud lenger, buste kap- tein Strand ut med et forsøk på å være med, når han allikevel ikke kunde få vridd samtalen dit han vilde. — Kan man vente at ... » — Javel, Gud ja! sa doktoren. Kaptein Strand tok et hissig drag av cigaren. — Behøver vi ikke Gud kanskje — mangen gang? han skrudde på sig, sjenert — vi som farer på sjøen? Den natten de helvetes tyskerne torpederte båten min og vi lå der og forfrøs. . .? — Javel ja, avbrøt doktoren igjen. — Når vi ikke klarer oss selv, så heter det: Gud, la ikke busen og døden ta mig, ta alle andre, men la mig fattige spurv ikke forgå. Men hvordan er det sånn — til daglig, som Brenner sa? Når folk bare stille og fredelig går til helvete omkring oss, mens vi sitter og har det bra — som nu, hvad? Nei, skål, mine herrer! Kaptein Strand skålte fort, satte glasset heftig fra sig. — Jeg mener ikke noe personlig, sa doktoren hastig — la oss slå det fast før vi fortsetter. — Tenk på caritas f. eks.? Ffterat stat og kommune har over- tatt den, og fått den inn på skattesedlene, er den blitt rent upersonlig og upopulær. Det er jo underlig, at man kan risikere å bli utpantet og bortauksjonert for å hjelpe — kanskje en lat stymper. — Svelter — sier vi — han som har kassa? For vi har glemt, at der ennu fins — besynderlig nok — et og annet gammeldags idiotisk individ, som heller svelter ihjel, enn ber om det — fengselstraff og skam, som kassa