63 var engang. Der er Gudskjelov ikke så mange igjen av den sorten, la doktoren til, spydig. — Det er ikke lett å forklare — stammet kap- tein Strand — ikke har jeg noe å skryte av sånn, men jeg har da gitt bort. Og alt det derre med Gud — Ja hadde jeg bare studert de tingene — eller vært prest så! Han filiret sig inn i ord, og gikk uhjelpe- lig i stå. — Som Sebastian f. eks., hvad? — Sogneprest Phiil? Kaptein Strand blev rød. — Sludder! Han var sint nu, men forsøkte samtidig et tilbaketog. — — Forresten, sogneprest Phiil er da ikke så verst. Christian kom ham til undsetning. — Nettop, grensen går omtrent ved «ikke så verst», gren doktoren. Det er jo feilen det, at pres- tene er blitt komiske figurer. — Ja, og hvis feil er det? — Å, ikke bare prestenes vel. En tid var det - mote å latterliggjøre officerssnobben, soldatidioten — så kom verdenskrigen, revolusjonene, og folk sluttet med å flire. — Javel, men hvor er prestenes innsats? — Den er vel bare så meget vanskeligere å få øie på. Men, som sagt, feilen er den, at presten, han som skulde representere det største i verden, er blitt en komisk figur, satt i klasse med probenrøiteren og den evige svigermoren. Det er blitt dunket i oss lenge nok nu — i bøker, i presse og skuespill. — Ja, ikke sant, sa kaptein Strand, lettet over å ha fått en bundsforvandt. — Det er da ikke bare prestens feil. Han tenkte sig om, og doktoren inn- skjøt: