93 fleste var stumme, bare en og annen hvisket med sin nabo og lo en liten sparsomt avmålt latter. Nogen bladde i prestegårdens mange albummer med pro- spektkort og fotografier. Den store stuen lå strålende oplyst under et ubarmhjertig kaldt lys fra en veldig elektrisk lysekrone med nakne pærer. Den lyste op hver krok av stuen med de tunge vinrøde plysj- møbler. Der var dobbelte portiérer for alle dører. Piano med Thorvaldsens Kristus, en statuette av Luther, som hadde vært sønderslått og limet i hop igjen, stod mellem et utall av geistlige slektninger, venner og forfedre i forbløffende utskårne rammer. Store triste palmer stod på svarte søiler. På veggene hang litt av hvert. En bondejenie med en rive, Kris- tus gående på vannet reddende Peter, og et barn som satt på huk og tittet på en from hund av ubestem- melig rase. Rundt om på gulvet over et grønt storblomstret plysjteppe lå strødd hvite fåreskinn og åklær i skri- kende farver. Halvard fikk en heftig lengsel efter en røik. — Du Eva, jeg får nu vel dig til bords? hvisket han — du kan ikke være så hjerteløs å ville se mig nedklemt mellem nogen av disse fossiler, som ser ut til å være rømt ut av oldemors plysjalbum med forgylte kanter. — Halvard da! hysjet Eva. Enkeprostinnen kom inn, slo op dørene til spise- stuen. — Ja, vær så god, nu er det mat! Der opstod bare en vag bevegelse blandt gjestene, omtrent som i en mett fiskestim, som ser noget eten- des flyte forbi. Først efter mange nødinger trengte en forvirret masse sig langsomt inn i spisestuen. Der var trangt, vanskelig å komme forbi stoler og bord-