94 hjørner. Ved den store eketres buffeten full av skin- nende messing og plett og sølvfat, kanner, lysestaker og vikingehorn holdt strømmen på å sette sig fast, men efter en del anstrengelser klemte den sig forbi uten å gjøre skade. Halvard hørte prostinnens dirigerende stemme ut av kaos. — Kanskje hr. Klem vil være så vennlig — jeg hadde tenkt her. — Takk, fru prostinne! Halvard grep Eva i ar- men, som en druknende — ikke noget besvær for min skyld! Han drog fort frem en stol, som han trykket Eva ned i, så satte han sig selv. Takk, jeg kan så utmerket godt sitte her jeg. Han merket i det samme, at det blev dødsstille omkring dem. En gammel dame han hadde på sin venstre side stirret forferdet på ham. Han bøide sig raskt og sa: Halvard Klem — med en uhyggelig følelse av å være latterlig. Nu forsøkte ikke prostinnen å smile lenger, men hun var situasjonen voksen, og reddet med nogen raske omplaseringer det kaos Halvard hadde forårsaket, da han uten å ane det hadde satt sig på sogneprestens plass. Det hadde vært sogne- prestens plass i alle år — der stod dråpene og den lille esken med piller for maven, og der stod hans spesielle kopp. Der hadde hans far sittet før ham, og derifra hadde alt av gjester blitt plasert nedover efter rang og verdighet. — også denne gang hadde prostinnen ordnet alt med hele sin takt og sitt ene- stående kjennskap til bygden, hvem som kunde og ikke kunde plaseres sammen. Men ved omkalfat- ringen greide hun det ikke helt. Klokkeren, som var