104 og svarte myrsig. Som en trolsk flamme stod halv- månen og gylte himmelen i kanten av Hareheia. Vinden trakk med sig en kjølig eim av væte, av råt- nende løv og gress. En svak lyd kom svirrende imot ham, frysende ensom, og umulig å få tak i hvor den kom ifra — det var hverken fra nær eller fjern. Han stanset og lyttet mens det rislet hett og vemodig gjen- nem ham: — Harehukra! Den lille uglen, som de trodde var haren, når den skrek der hjemme i Gud- brandsdalen. Han blev stående og lytte mens min- nene strømmet inn over ham med denne ensomme klagende lyd: Dalen, et eneste veldig skogsloddent skar, blå- svart under måneskyggen, vidende sig ut med sne- tunge enger og åkrer, hvor gårdene lå. Glasshard skare, der måneskinnet lekte med skygger og lys mellem veldige malmfuruer. Og Blåhø og alle Jo- tunheimens pigger og topper i fjern flimrende frost- dis. Blendende hvite og nære, rammet inn av svart skog og en fløielsmørk stjerneglitrende himmel som var begynt å vekne mot vår, stod Ronden, Sletthøas hvite masse, og i nord over Valfjellet Kuva som en stivnet jettebølge. Og månesigden stod lutende lav over Heimfjellet, ved hvis fot øde setrer med brukne tak gjemte skrømt og skrekk og formløse redsler. Og vinden luktet kaldt av natt som gikk mot morgen — sånn som nu. Og harehukra skrek ifra mørket, svir- rende ensomt og klagende — sånn som nu. Ja, det gikk mot vår, og det var spilljakt igjen, og han var på vei til en leik inne på de øde hvite myrene i stor- skogen — sånn som nu. Men den gangen var han ung. Og på de gamle gårdene, i den dalens skygge