105 sov mennesker han ennu mintes med stigende glede og lengsel, mennesker han hadde holdt av og kjent og levd med slik som han vel aldri skulde komme til å holde av mennesker mer, for han hadde levd sin barndom og ungdom blandt dem. Og dit gikk hans lengsel bare han møtte noget som minnet. Igjen svirret den lyden imot ham, strøk forbi og søg sig inn i det mørke krattet foran ham. Det var så trolsk, han fikk en frysende fornemmelse av uvir- kelighet. Denne usynlige låt, som var her og der og ingensteder. Storfossens tunge dønn nådde ham ennu, steg og sank med vindsuset i de nakne trærne. I nord bredte sig en næsten farveløs lysning på himmelen, og uen- delig langt borte i vest skimtet han som en hildring en stripe av havet over kuvende koller og skjær. Det var vakkert — storskjønt, men han så det på samme måten, som han kunde se at et fremmed hjem var vakkert — det var ikke hans. Han gikk fort videre opefter en smal steinet råk, som slingret frem mellem store iuer med dødt gress. Bak mørke fjellkammer, med tunge fonner, steg Bleias topp, veldig, rolig i linjene og skinnende av sne, med barske rap efter skred i sydskråningene. Og han mintes Ronden igjen — hjembygden. Det var lenge siden han hadde vært der, og der var vel ikke stort igjen av det han gikk her og mintes og lengtet efter. Den eventyrglans hans ungdomsøine så det i, hadde det vel kanskje aldri hatt. Nu jaget biler på alle veier, og der han hadde gått og puslet med snarene sine som gutt opunder snaufjellet, der buktet en bred bilvei frem til heslige hoteller. sk