111 - syntes at frisinn var en uhyggelig sneverhet like overfor alt som ikke passet til programmet. Men det hadde hørt med, og det var så at det var lettere å snakke videnskapelig om nebuloser og den slags som gåtenes løsning enn å snakke om Gud. — Det var ikke så flaut iallfall, og førte ikke med sig den generende taushet, som det gjorde å snakke om Gud — i hans kretser iallfall. Han hadde hatt en del bråk med Eva da barna skulde døpes. Men kanskje hun hadde hatt rett, kanskje fikk de allikevel noget han bare vilde ta ifra dem. Og minnet om Evas ansikt da hun bragte de små inn i kirken, glemte han ikke, det rørte ham alltid med en sær uro. Det var som om. hun bar dem til En, la dem i favnen på Noget, som hun urokkelig sikkert trodde skulde verne og beskytte og hjelpe dem. På en forunderlig måte hadde det stått for ham som om hun og barnet var to barn, som gikk sammen. Og han kunde ikke efterpå forklare hvad han hadde maset efter. Han syntes kanskje at han forsvarte en idé, at han fulgte en fane, men hadde forresten en pinlig følelse av at han bare trasket efter en naken stang som menne- skene byttet alle slags besynderlige kluter på. I syd over Hareheia så han gjennem et nett av - fine bjørkegrener månesigden stå og lute. En fugl pep et steds ifra, pjutret litt søvnig og frossen. Han satte sig op og lyttet om han ikke gjennem fossebrus og vindens sus skulde høre spill, men bare ryper gakket og skarret, yre og hissige oppe fra de mørke snestripete heiene. Lysningen på nordhim- melen hadde fått en aning av farve — tøiende sig østover speilte den sig kald og glassklar i alle heias pytter og tjern. Bleiens topp var bare en dypblå sil- houett. Lette tåkedotter steg op fra dalene, tøide - rd era roe ta EE AEE SK.