112 sig ut over rabber, rundt topper og nuter. Rugde for skarrende og pipende forbi — strøk lavt og fris- tende nær over hans hode — og rypeleiken tok til. Fra alle koller og hauger slynget steggene ut sine ilske kampskrik. Og der begynte måltrosten, sø- kende, famlende, litt rusten til å begynne med, men snart kom myke klare toner som steg og steg. Chri- stian kunde se den mot himmelen i en bjørk, et lite nøste av yrende liv. — Himmelen hvelvet sig lys og skinnende som perlemor over mørke fjellsilhouetter, men på jorden var det skymt ennu, med dunkle skygger under trær og stener. Enda så kaldt det var nu mot morgenen så luktet det gro fra den rimete jorden, og besk duft av spirende knopper. — Eva! — han tenkte det ikke bare — han sa det lavt og lengtende. Hvad var det for en djevel som flirte mot ham fordi han lå her og lengtet? Han hadde henne jo om sig alltid — dager, måneder og år, og da var det ofte som han ikke enste eller la merke til den gren- seløst ufattelige gave hun var. I en vrimmel av min- ner husket han netter de hadde hatt på heia når de tendte bål, våkte rundt og så solen både synke og stige. Fulgte ukjente elver frem til ukjente fiske- vann, lå i kalde små sel uten annet enn bikkja over bena. I det altsammen var Eva med det lille hodes ranke reisning, de store klare øinene, som så fort kunde skifte fra sorg til glede, ømhet og smerte. Munnens smale fine litt trossige bue, og neseborene som skalv så morsomt når hun lo. Og det store koppergylne håret han elsket og var glad hun ikke hadde klippet av sig. Eva — alt som hadde vært, og ennu var mellem