113 dem, kunde denne forbannede misére, denne stadige angst for det nakne daglige brødet drepe det? Disse siste år — de hadde jo ikke vært kamp en- gang, bare en ventetid, som hadde suget margen ut av alle hans ben. Med en iling av skam tenkte han på Halvard Klems besøk. Den motviljen han hadde følt — var det bare fordi han forstod, at hos Halvard kunde han ingen hjelp få? Ja, hjelp og hjelp og hjelp — det var det han tøt om, det var det han jamret efter at andre mennesker skulde ta hans lass på ryggen og bære det for ham. For satan, at han lå her nu — det kunde han takke sakfører Kobro for. Han hadde gitt sig i vei bare for å få en utsettelse, for å få noget han ikke visste hvad var. Han la ansiktet ned mot marken, gned pannen mot frossent tyttebærris, det kjølte så det sved. Han lukket øinene i pine og boret ansiktet hardere ned mot marken. De gode dagene — de forbannede, de vidunderlig gode dagene, som han lengtet og hungret efter i et mylder av søte minner om barna og henne! Vilde de nogensinne komme tilbake? Og selv om de gjorde det — vilde da alt bli som før? Vilde ikke minnene og skammen tære — angsten for at det ikke kunde vare? Eva — sånn som hun kjempet, og allikevel bare vilde gi og gi med åpne hender, til ham og til barna — ømhei, godhet og trygghet. Og så møtte han henne med. taushet eller utflukter. Engang stod hun vel ved en grense — engang blev vel den brønnen tom, som hun øste og øste av. — Eller, fikk hun sin kraft fra noget han ikke kjente, øste hun kjærlighet av en brønn, som aldri kunde bli tom? Og de onde dagene — var de ikke onde bare fordi 8 — Geijerstam.