114 han slet sin hånd ut av hennes hver gang hun grep den — ikke bare for å få hjelp og trøst, men enda mer for å trøste og hjelpe. Ja, var der noget i det, at der var en Gud, som styrte verdensaltets veier, hadde skapt ham selv, og gitt ham Eva og barna, da hadde Han også gitt ham plass på jorden, så å kunde leve med dem. Små ivrige stemmer reiste sig til forsvar, men han visste hele tiden at sannheten var den at han var ingen stakkar, han var ikke slagen. Det var bare det at motgangen hadde gjort ham motløs og motløs- heten lat — så lat at han kunde ligge til sengs dag efter dag bare for å slippe allting! Han geipte til sig selv at slik var det! | En orre tok til å buldre borti en ås. Christian krøp sammen, gjorde sig så liten han kunde, da han hørte en orrhøne lokke tett ved. Og i samme nu satt der en svart orre på den store steinen like ved ham; tøide sig lang og speidende mot himmelen et øieblikk, så slaknet den vingene, slo op halen og hysjet ilsk. Det svarte borte fra krattskogen og der- med så brøt spillet frem koglende og varmt, strøm- met frem og fylte hele den gryende morgen. Tunge kropper kom i hvinende jag gjennem luften, slo ned med skrap av harde vinger mellem ris og tuer og kratt. Snart var hele rabben en eneste mølje av kjempende hysjende fugl. Christian lå flatklemt - inni en einekave og bare stirret — sansende ingen- ting annet enn dette koglende syn og sin lengsel efter Eva, som steg frisk som en smerte efter å ha henne hos sig — dele dette med henne. Dagen steg rundt om ham, månesigden slettedes ut og blev borte på den gyllent lyse himmelen. Fjel-