116 Stupe i seng og sove. Og imorgen — han gren ved tanken — javisst ja, imorgen, jo da skal jeg ta fatt, snakke med banken, med Kobro. Han visste det var ikke sant, han visste han ikke kom til å ta fatt på noe som helst. Det nyttet vel ikke å ta frem en tom lommebok og betale med bluff. Banken krevde realiteter, innbetaling, ytterligere kausjon. Han kunde kanskje få ennu en måneds frist. Han be- gynte å tumle med en idiotisk tanke. — En måneds frist, da har vi alle en måned mindre å leve. Og med ett kom han inn på tanken om selvmord. Enda den tanken aldri hadde hatt nogen realitet for ham, det var han sikker på, men han hadde allikevel lekt med den av og til. Han hadde kjent nogen som hadde drept sig, og tenkt med undrende redsel — hvordan orket de? Der skulde vel et desperat mot til den handlingen, men å slite i sønder sitt liv, og velte ansvaret over på andre! Blås — han hadde ikke nogen gang kjent sig fristet til å gå den veien til helvete, for dit bar det vel med dem som skjøt sig av angst for fiendens kuler. Enda så trett han var gikk han fortere og fortere nedover den bratte lien, hvor en bred stenet kuråk slingret sig frem mellem nakne bjørker. Forbi et stort vann med smeltende is, som var løsnet fra myr- lendte strender, hvor siv og vidje lå nedtrykt i gjørmen. På andre siden lå en grå fjellgard, Hauge i mor- gensol. Husene kastet lange blå skygger bortover jordene. Den gangen da han ennu hadde hytten og retten til jakt og fiske her omkring hadde han ofte vært innom Hauge. Det røk alt fra skorstenspipen, og fra ildhuset kom tette grå røkskyer veltende. Det myldret av geit op gjennem bjørkeskogen i de bratte