141 vaklende løstenner. Hun var jo snild på sin måte, prostinnen, det var bare det, at hun var det på en egen måte som kunde få naken stein til å reise bust. Eva syntes det var som å være kommet tilbake til tante Anna igjen. Den eneste Eva hadde hygge av var frøken Lohne, som hjalp henne med barna og litt av hvert, på en så stillferdig og selvfølgelig måte at det var som hadde hun aldri gjort annet. Eva og hun holdt sig for det meste i haven, mens de passet Randi. Eva gikk nødig ned i bygden — hun syntes den lå der som et ondt og lurende øie. Hans kom hjem en kveld forrevet og opklort i fjeset. Han vilde først ikke ut med hvad som hadde hendt — det var bare nogen liddeli feige jentegutter som klorte og beit. Først da Eva leste aftenbønnen med ham fikk hun greie på hvad det var. Nogen unger hadde gått og skreket fjuskesik- ringa efter ham. Full av hjelpeløs og hudsår angst hadde hun hørt på ham — det vergeløse barns tigging om hjelp og trøst. Og hun hadde bare kunnet kysse ham og si nogen vakre ord om at han ikke måtte bry sig om slikt tøv, som pøbelunger skrek på veiene. Enda hun skjønte at Hans lå der så bitterlig ensom og skuffet uten å få den trøst han hadde rett til. Men hun torde ikke, hadde bare dradd sig unda i skrekk for å få vite alt hvad gutten kanskje hadde fått høre. Og ikke vilde hun lyve for ham heller, for hvordan hun enn forklarte så vilde det alltid bli til det, at kanskje så var der noget i det. Og det visste hun, selv om hun skjulte det for både Christian og de an- dre, at han kunde ikke ha byttet inn den sikringen, for det var alltid hun som sørget for at sånne fans i huset. Hun våget ikke spørre ham — det kunde jo