Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7. Kapitalens akkumulasjonsprosess - 22. Merverdiens forvandling til kapital - 3. Merverdiens spaltning i kapital og forbruk. Abstinensteorien
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Merverdiens forvandling til kapital 75
Er merverdien av en gitt størrelse, vil den ene bestanddel
være desto større jo mindre den annen bestanddel er. Forblir
alle andre forhold uforandret, avhenger akkumulasjonens størrelse
av det forhold hvori denne fordeling finner sted. Men det er
eieren av merverdien, kapitalisten, som foretar denne fordeling.
Den er altså hans viljesakt. Den del som han akkumulerer av
den tributt han innhøster, sier man at han sparer, fordi han ikke
spiser den op, d. v. s. fordi han utfører sin funksjon som kapi-
talist, nemlig den funksjon å berike sig.
Bare forsåvidt kapitalisten er personifisert kapital har han
historisk verdi og historisk eksistensberettigelse. Bare forsåvidt
han utfører denne funksjon er han selv en forbigående nødven-
dighet vokset frem av den kapitalistiske produksjonsmåtes forbi-
gående nødvendighet. Men da er heller ikke bruksverdi og person-
lig forbruk, men bytteverdi og verdiforøkelse hans bestemmende
motiv. Som fanatisk tilhenger av verdiforøkelse tvinger han hen-
synsløst menneskeheten til å produsere for produksjonens egen
skyld, derfor også til å utvide samfundets produksjonskrefter og
til å skape de materielle produksjonsbetingelser som alene kan
danne det virkelige grunnlag for en høiere samfundsform, hvis
grunnprinsipp er hvert enkelt menneskes fullstendige og frie ut-
vikling. Bare som personifisert kapital er kapitalisten respek-
tabel. I denne egenskap har han den samme absolutte berikelses-
drift som skattesamleren. Men hvad der hos denne viser sig som
individuell mani, er hos kapitalisten virkningen av en samfunds-
messig mekanisme, hvori han selv bare er et drivhjul. Den ka-
pitalistiske produksjons utvikling nødvendiggjør at den kapital som
anvendes i den enkelte bedrift stadig vokser, og konkurransen
påtvinger hver individuell kapitalist den kapitalistiske produk-
sjons indre lover som om de var ytre tvangslover. Den tvinger
ham til stadig å øke sin kapital for å bevare den, men han kan
bare øke den ved fremadskridende akkumulasjon.
Forsåvidt som han i hele sin virksomhet bare er en funksjon
av den kapital som i ham har fått vilje og bevissthet, betrakter
han sitt private forbruk som et rov fra sin kapitals akkumulasjon,
som kapitalisten periodisk fortærer eller som inngår i hans forbruks-
fond. Jeg bibeholder denne dobbelte betydning fordi det stemmer
overens med engelske og franske socialøkonomers sprogbruk.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
