Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7. Kapitalens akkumulasjonsprosess - 23. Den almindelige lov for kapitalistisk akkumulasjon - 3. Den stadig voksende industrielle reservearmé eller relative overbefolkning
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Den almindelige lov for kapitalistisk akkumulasjon 123
innenfor hvilken det industrielle felttog må føres, slaget utkjem-
pes og avgjøres.
Mellem 1849 og 1859 inntrådte en praktisk talt nominell lønns-
forhøielse i de engelske jordbruksdistrikter, samtidig som korn-
prisene falt. I Wiltshire steg f. eks. ukelønnen fra 7 shilling
til 8 shilling, i Dorsetshire fra 7 eller 8 shilling til 9 shilling o.s.v.
Årsaken var en usedvanlig utvandring av overbefolkningen fra
jordbruksdistriktene, på grunn av krigsefterspørselen, den vold-
somme utvidelse av jernbanevesenet, industrien, bergverkene o.s.v.
Jo lavere arbeidslønnen er, desto større blir den procentvise lønns-
stigning endog ved ganske ubetydelige lønnstillegg. Er ukelønnen
20 shilling og stiger den til 22, er lønnsstigningen 10 procent, er
ukelønnen derimot 7 shilling og stiger til 9, så øker den med
284/1 procent, og det høres meget klekkelig ut. Forpakterne kla-
get iailfall, og «London Economist» vrøvlet endog for ramme alvor
om «en almindelig og betydelig lønnsstigning»! i anledning av
disse sultelønninger. Hvad gjorde nu forpakterne? Ventet de
inntil landarbeiderne som følge av disse brilliante lønninger hadde
formeret sig så voldsomt at lønnen igjen måtte falle, slik som sa-
ken fremstiller sig i den dogmatiske socialøkonoms hjerne? De
innførte mere maskineri, og i løpet av kort tid var overskuddet
av arbeidere igjen så stort at selv forpakterne var fornøiet. Der
var nu mere kapital i jordbruket enn før, og i en mere produk-
tiv form. Derved falt efterspørselen efter arbeide ikke bare re-
lativt, men absolutt.
Socialøkonomien forveksler her de lover som bestemmer ar-
beidslønnens almindelige bevegelser, eller forholdet mellem
arbeiderklassen, d. v. s. totalarbeidskraften, og den samfunds-
messige totalkapital, med de lover som fordeler arbeiderbefolknin-
gen mellem de forskjellige produksjonsgrener. Når akkumulasjo-
nen i en produksjonsgren stiger som følge av gode konjunkturer,
og profitten her blir større enn gjennemsnittsprofitten, mens sam-
tidig ny kapital strømmer til, stiger naturligvis efterspørselen efter
arbeidere, og arbeidslønnen stiger. Den høiere arbeidslønn trek-
ker en større del av arbeiderbefolkningen inn i denne begunstigede
produksjonsgren, inntil den er mettet med arbeidskraft og lønnen
1 «Economist» 21de januar 1866.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
