Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Engels’ forord (1894)
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
44 Forord
kan tillate sig den påstand at handelskapitalen kan trylle til sig all
merverdi som går utover den almindelige profittrate — og det endog
før en slik almindelig profittrate ennu har dannet sig — og for-
vandle dette overskudd til en grunnrente til egen fordel, ovenikjøpet
uten at det trenges noen grunneiendom for å opnå resultater. Ikke
mindre forbløffende er den påstand, at handelskapitalen er i stand
til å opdage nettop de industrielle kapitalister hvis merverdi bare
såvidt dekker den gjennemsnittlige profittrate, og at den setter sin
ære i så vidt mulig å lette skjebnen for disse ulykkelige offer for
den marxistiske verdilov, idet den formidler salget av deres pro-
dukter helt gratis uten enhver provisjon. Hvilken taskenspiller
må det vel ikke være, som kan innbille sig at Marx kan ha hatt
bruk for slike jammerlige kunstgrep.
Men i sin fulle glans stråler vår berømmelige Loria først når
man sammenligner ham med hans nordiske konkurrenter, f. eks.
med herr Julius Wolf, som heller ikke var født igår. Hvilken pus-
ling er han ikke, selv i sin tykke bok om «Sosialismen og den kapi-
talistiske samfundsordning», sammenlignet med italieneren. Hvor
ubehjelpelig, jeg kunde nesten fristes til å si, hvor beskjeden står
han ikke der, sammenlignet med den edle dristighet hvormed meste-
ren fremstiller det som en selvfølgelighet, at Marx er nøiaktig en
slik bevisst sofist, en skrythals og en markskriker som herr Loria
selv — at Marx, hver gang han sitter fast, forespeiler publikum en
avslutning på sin teori i et efterfølgende bind, som han selv vet at
han hverken kan eller vil levere. Ubegrenset kjekkhet parret med
evnen til åleglatt å vri sig ut av alle umulige situasjoner, heroisk
forakt for å ha fast grunn under føttene, hurtig og begjærlig til-
egnelse av fremmede ydelser, påtrengende markskrikersk reklame,
organisert berømmelse ved hjelp av kameraderi — hvem kan sam-
menlignes med herr Loria i alt dette.
Italia er klassisismens land. Siden den store tid da den mo-
derne verdens morgenrøde først kunde skimtes der, har Italia frem-
bragt mektige karakterer i uopnådd klassisk fullendelse fra Dante
til Garibaldi. Men fornedrelsens og fremmedherredømmets tid
efterlot også sine klassiske karaktermasker, deriblandt to særlig
skarpt meislede typer: Sganarell og Dulcamara. Den klassiske
enhet av dem begge ser vi legemliggjort i vår berømmelige Loria.
Til slutt må jeg føre leseren over oseanet. I New-York har herr
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
