Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 3. Luftskibets utvikling til gjennembruddet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
or Ao
som han vilde ha på en aksel mellem ballonglegemet og
gondolen. Å gi ballongen en langstrakt form var en idé
som Meusnier ikke var alene om, men derimot fant han
et middel til å holde ballongen utspent til enhver tid, som
med visse endringer fremdeles er det som brukes ved
moderne, ustive og halvstive luftskiber. Hans plan var
nemlig den å ha to ballonghylstre, det ene utenpå det
andre. Den innerste ballong skulde være fylt med vann-
stoff, mens den yttre skulde blåses full med almindelig
luft og slik at hylsteret alltid kunde holdes stramt.
I den moderne utforming av Meusniers idé har man
en luftpose inne i vannstoffbalongen, men ellers bruker
man dette middel nøiaktig slik som Meusnier hadde tenkt
det. Ved opstigningen er luftposen halvfull, og efterhvert
som luftskibet stiger kan nu vannstoffet utvide sig på
luftposens bekostning, inntil all luft er klemt ut av den,
og først når det er skjedd, behøver man å miste den
dyrebare gass gjennem en ventil som åpner sig for et
visst overtrykk. Når luftskibet så går ned, pumper man
luft inn i posen slik at hylsteret hele tiden holder sig helt
utspent. Hadde alle luftskibs-projektmakere efter Meus-
niers tid vært opmerksom på hvor god denne hans idé
var, så hadde man undgått mange ulykker, men så vel
var det ikke.
Ellers også var Meusniers projekt meget vel gjennem-
tenkt. Gondolen var lang og forsynt med ror i akter-
stevnen. Den var meget sindrig ophengt til hylsteret og
skulde gi plass for det tallrike mannskap som måtte til
for å drive luftskibet frem. Det kunde bære en 20—30
mann, og hvis 12 av disse sveivet på propellene kunde
de muligens ha gitt luftskibet en hastighet av 2 meter i
sekundet.
Dette er ikke stor fart, ikke mer enn ved rask gang,
og Meusnier var helt klar over at det var altfor lite til å
gjøre et luftskib uavhengig av vinden. Men hvad skulde
han gjøre? Den gang hadde man ikke lette kraftmaskiner,
og «menneskekraft» var antagelig det beste han kunde
bruke. Man kan lett regne ut at hvis man skal bygge et
luftskib som skulde bevege sig med så stor fart at det
kunde trosse en motvind på 10 m./sek. — og den er jo
ikke serlig sterk — så kommer man op i likefrem fan-
tastiske størrelser av luftskibet. Meusnier forsøkte å
komme frem på en mellemvei, hvor riktignok resultatet
ikke kunde bli noe storartet, men som lå innenfor
mulighetens grenser.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
