Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Maskinen, mennesket og dyrene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
NEDSLAKTNINGEN AV SEL 3y
menneskets umettelige rovgriskhet tar makten over dets
forstand — barmhjertigheten lar sig alltid hurtig overtale — da
er dyrene dømt. På land kan jo restene av villdyrbestanden
sikres ved jaktlover før det er for sent, men på havene må
det internasjonale overenskomster til, ellers kan et land alene
drive rovdrift, selv om de andre holder sig tilbake. Og
rimelige internasjonale overenskomster — denne prøvesten på
men-neskefomuften når det virkelig gjelder — de er overmåte
vanskelige å komme frem til.
For å vise hvor langt menneskene kan drive det i retning
av rovdrift og hensynsløs massenedslaktning for ussel vinning
i nuet, uten tanke på fremtiden, skal vi nøie oss med ett eneste
eksempel: Utryddelsen av pelsselen i Antarktis. Det å slakte
sel krever i og for sig ingen teknikk, når først menneskene
kommer frem til de for oss så ugjestmilde egne hvor selen
holder til. Efter hvert som fangstekspedisjonene trengte
sydover og fant nye øier omkring Antarktis, utryddet de selen
uten nåde. Den store opdagelsesreisende James Weddell
som årene 1819 til 1824 gjorde en rekke forskningsferder der
syd, var en av de få som hevet sin røst mot den uvettige
rovdrift.
På Weddells tid var pelsselene omtrent fullstendig utryddet
på Syd Georgia, hvor engelskmennene og amerikanerne hadde
slaktet ned henimot en og en kvart million. Det samme var
tilfelle på Kerguelen, som neppe hadde «avgitt» et mindre
kvantum skinn end Syd Georgia. I den tid de var blitt
besøkt av pelsfangerne, var det knapt et år da det ikke hadde vært
to à tre hundre selfangere dernede, som hver fanget noe
omkring to tusen tonn. Bare i de to sesongene 1821 og 1822
hentet de ikke mindre enn 320 000 pelsseler og ca. 940 tonn
sjøelefantolje på Syd-Shetlandsøyene. Hvis man hadde vært
så fornuftig å vedta å håndheve en lov i likhet med den som
bestemte størrelsen og maskene i et fiskegarn, vilde man
kunnet redde bestanden på øiene og allikevel uten å minske den
nevneverdig kunnet ta minst 100000 skinn pr. år i mange år
fremover. Det hadde kanskje vært nok, hvis man bare hadde
forbudt drap av mødrene til ungene var store nok til å greie
sig selv og gitt tillatelse til å drepe de eldste hunner samt
en del av hannene.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
