Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Kunsten i maskinalderen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
PARNASSET VAR UTENFOR SAMFUNDET
ling av rikfolk eller i håp om å få solgt til dem som hadde
penger og forfengelighet nok til å ville spandere «kunst» på
sig. Skulptøren klattet med sin leire og fikk støpt i bronse
eller hugget i marmor byster og statuer som lignet storartet
det de skulde forestille eller var slik som folk nå engang
forlangte at «guder» skulde se ut, guder som ikke lenger levde,
men som var tradis jonsbestemte til minste detalj. Musikken
arbeidet med instrumenter som ikke hadde forandret sig
nevneverdig på lange tider. Skuespillerne optrådte på en scene som
på ingen måte hadde fått et utstyr i overensstemmelse med de
nye tekniske fremskritt på andre områder, og drømte ikke
engang om muligheten av at det snart skulde komme en tid da
de t kunde optre og la sin stemme høre på tusener av teatre
samtidig over hele verden.
Felles for alle kunstnere var at de følte sig utenfor
samfundet. Det gjaldt den forhutlede bohëm på takkammeret, og
det gjaldt endog flere av de feirede verdensgenier. Svært
mange av dem var nok optatt av samfundsspørsmål, men på
en underlig utenforstående måte. En asosial, nihilistisk
innstilling til alt hvad som hadde med samfundet å gjøre var god
tone blandt kunstnerne, selv de største. Deres samfund var
Parnasset, hvor^det gjaldt å komme inn og op, og hvor tåkete
forestillingene om dette sted enn måtte være, så var både
kunstnerne og borgerne som betalte dem, skjønt enige om at
det hadde ikke noe med virkelighetens, maskinens og
industrialismens, verden å gjøre.
Den første industrielle revolusjon syntes å ha gjort kunsten
overflødig, kunstnerne til beboere av en annen planet, som
svevde i rummelig avstand fra denne vår prosaiske jord, skjemt
som den var blitt av stygge fabrikker og et uelskverdig
industriproletariat. At enkelte diktere og bildende kunstnere søkte
sine motiver blandt arbeiderne og skildret deres kår med krass
realisme, endret igrunnen ikke dette forhold. Det de laget var
nå allikevel «kunst» og dermed betraktet som noe samfundet
uvedkommende, en eksklusiv verden for de få — for den
dannede klasse. Henrik Ibsen, selv han, den revolusjonære, som
vilde legge torpedo under arken og som i arbeiderne og
kvinnene så den nye tids arvtagere, selv han var et ordensbehengt
og ensomt gudebillede, uten virkelig kontakt med massen. Og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
