Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Kunsten i maskinalderen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
iöo TEATRET — TIDENS SPEIL
hvor han synger flerstemmig med sig selv. Fremgangsmåten er
enkel nok: Først spilles det inn en plate med melodien sunget.
Denne plate blir spilt foran mikrofonen, mens sangeren synger
en over- eller understemme til. Når denne innspilling kjøres,
hører vi Richard Tauber synge tostemmig med sig selv. Slik
kan det fortsette praktisk talt ubegrenset, inntil man får høre
en hel mannssangerforening synge — men alle har de Richard
Taubers praktfulle stemme!
Teatret har alltid vært syntetisk i den forstand at det
alltid har krevd samvirke av mange forskjellige kunstnere, men
er i våre dager blitt det i enda høiere grad.
Belysningsteknikken er nå av helt avgjørende betydning for enhver
teaterforestilling, og den moderne dramatikk er sterkt influert av det.
Vi kan neppe tenke oss Lagerkvists og Nordahl Griegs
skuespill opførte på scener med gammeldags belysning. Det var
Max Reinhardt som innførte den nye belysning i teatret, og i
hans banebrytende spor fulgte en rik utvikling. Da filmen
begynte å konkurrere teatret sønder og sammen, forsøkte teatrets
folk å efterape filmens metoder, å la scenebilledene følge efter
hverandre i tett rekkefølge. For å opnå dette krevdes et
teatermaskineri som var ganske anderledes raffinert enn det
gamle, men tross all maskinteknikk har det ikke lykkes teatret
å løse de vanskelighetene på en overbevisende måte. Når man
— for å kunne skifte momentant — har gått til å dele scenen
inn i en mengde småscener som lyset settes på skiftevis, da
biir ikke virkningen god, og man må sanne Helge Krogs ord:
Teatret skal være tidens speil, og vår tid er knust,
opstykket. Men den speiles ikke derfor bedre ved å knuse selve
speilet. Det er mange dramatikere, selv blandt de mest
moderne, som bevisst har vendt tilbake til den klassiske opdeling
av skuespillet i få akter med få personer og en klar,
tidssam-mentrengt handling. Tross alle forsøk på fornyelse, kan man
ikke lukke øinene for at teatret i mange land kjemper en
dødskamp, og når det i enkelte land blomstrer et næsten hektisk
teaterliv, så kommer dette kanskje ikke så meget av en
fornyelse av teatrets kunst som av en ny måte å organisere
teatret på, skaffe det publikum. Dette har vi behandlet i et
tidligere kapitel.
Det man kan kalle egentlig «syntetisk kunst», den hvor
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
