Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Mennesket og krigsmaskinen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DE STUPIDE OFFISERER
215
flødige, så skjer alt dette med henblikk på den verdenskrig
som disse makter innretter sig på vil komme, men som alle
like ivrig forsikrer de arbeider for å undgå. Oprustningen,
som vi ser den i praktisk talt alle land, består ikke bare, eller
ikke engang fortrinsvis, i å bygge festninger, kanoner,
krigsskib, tanks og fly, men å sette industri og transportvesen i
beredskap til å klare den produksjon og den ferdsel som selve
krigen vil kreve. Meget av krigsmateriellet er dessuten av
den art at det foreldes hurtig fra den dagen det er fremstilt,
så det nytter ikke å lagre. Det kommer f. eks. ikke så meget
an på hvor mange krigsfly et land har, som hvor mange dets
industri kan fremstille pr. dag når krigen kommer. Fremgangen
for tyskerne i verdenskrigen skyldtes at de hadde innsett dette,
og når de til slutt tapte, kom det meget av mangel på
materialer.
Men også selve krigsførselen blev under verdenskrigen
hurtig teknisert langt videre enn den var til å begynne med.
Ødeleggelsesvåbnene holdt sig foran i utviklingen, som de
nødvendigvis må gjøre det. Stort sett må krigsførselen gå mot
stadig økende ødeleggelser, tap av menneskeliv og skjending
av naturrikdommer. Skyttergravskrigen, som man ikke hadde
regnet med skulde få noen særlig betydning, men som blev den
typiske, viste at infanterisoldaten med gevær og bajonett var avleggs,
og så blev det fabrikert i største hast håndgranater,
maskingeværer og skyttergravsmorterer, meget lette kanoner som kan kaste
temmelig store granater høit op i luften slik at de faller ned i
fiendens skyttergraver. Underjordiske miner og andre midler
til massemord, hvor den personlige tapperhet var ganske
eliminert, spilte en økende rolle. Men det var artilleriet, selve
maskinkrigen som mer og mer fikk ordet.
Dette forhindret ikke at hærledelsen, navnlig de alliertes,
sendte hundretusener, ja millioner av soldater ut til nedslaktning i
fullstendig hensiktsløse infanteriangrep. I det hele tatt er det
intet som forferder og ryster en mer ved beretningene fra
forrige verdenskrig enn dem som viser befalets uduelighet og
stupiditet. Disse kjekke offiserer, som soldatene skulde stole
på og lyde blindt, var jo i mange tilfeller noen forfengelige
narrer, som for sin personlige prestisjes skyld sendte sine
kompanier i døden mot piggtrådhindringer og maskingeværild.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
