Bibliofili : 69 akademiska tryckalster, prosten J.A. Cederberg av religiös litteratur, kyrkoherden K. Hallio av finskspråkiga psalmböcker och handskriven 1700- och 1800-tals allmogelitteratur, bibliotekarien A. Jörgensen av skrifter rörande historia, bibliografi och svensk skönlitteratur, häradshövding A. Sourander av lapponica, tidskrifter, juridik och historia samt förlagstjänstemannen E. J. Ellilä av finskspråkig folkhögskolelitteratur. För övrigt har det bibliofila intresset i Finland icke i samma mån som i land med rikare resurser riktat sig på rariteter och dyrgripar, utan i de flesta fall på systematiskt kringskurna specialgrupper. Till dessa höra från 1800-talet professor M.~- Calonius’ juridiska bibliotek, kammarsekreteraren R. H. → Rehbinders, kammarrådet C. Schaumans och landshövdingen C. J. Walleens dyrbara samlingar och från 1900-talet kammarskrivaren K.V. Regnells, professor O. I. + Engströms och biskop J. Gummerus’ värdefulla specialbibliotek. Som ett tecken på ett fortfarande intresse för bibliofilien i Finland vittnar den sedan 1942 utkommande finskspråkiga tidskriften »Bibliofilos«. C.M.Carlander: Svenska bibliotek och ex-libris, 2. Uppl., I—IV, 1896—1903; M. Björkenheim: Äldre fransk litteratur på herrgårdar i Finland, 1929, 7. M. Norge. De første antydninger til bibliofile interesser møter vi innen kongeetten i det vakre psalterium (nå i Berlin) som hertug Skules datter, dronning Margreta, har eiet, og som hun og hennes etterkommere har gjort notater i. På bibliofili tyder også at bergensbispen → Arne opptegner alle sine bøker i systematisk orden og erkebiskop → Aslak Bolts tuskhandel for å få tak i et vakkert bibelhåndskrift. Den første utpregede bibliofil etter reformasjonen er Oslobispen → Jens Nilssøn, som stolt viste besøkende sitt studiekammers skatter og lot dedikasjonseksemplarer av sine egne skrifter innbinde med særlig omhu. Historiske interesser viser dr. Henrik → Høyer i Bergen, sokneprestene Gert → Miltzow til Voss og Ivar → Leganger i Vik i Sogn. En ivrig samler i stort format og uten skrupler var Oslobispen Bartholomæus → Deichman, hvis bibliotek på 15,500 numre ble splittet på auksjon 1732. Bevart er derimot hans sønn Carl Deichmans boksamling på 6000 bind, som danner grunnstammen til Oslo kommunale bibliotek. Fra privatboksamlingenes gylne tid, det 18. århundre, stammer Gerhard → Schønings historiske og Claus → Fastings beskjedne, men estetisk pregede bibliotek, som er gått opp i henholdsvis Trondheims og Bergens biblioteker, samt statsminister M. O. L.→ Sommerhjelms boksamling, som senere ble kjøpt av kong Karl Johan. Vakre biblioteksinteriører er bevart på Eidsvoll etter C.→ Anker, og på Nes jernverk etter den fine bokvenn og polyhistor J.→ Aall, derimot brente B. Ankers boksal i »Paleet« i Oslo 1943. I Videnskapsselskapets bibliotek i Trondheim er ennu Chr.→ Hammers og B.L. Knudtzons boksamlinger bevart som enheter med tilhørende malerier, byster og bokhyller. I motsetning til det 18. århundres mere universelle bibliofile interesser, gjør i den følgende tid spesialiseringen seg etterhånden mere gjeldende. Det kan her bare bli tale om å framheve eiernes hovedinteresser innen bibliofilien. Historie dyrkedes av J. C.» Berg, mens P.~ Botten-Hansen utstrakte sin samlerinteresse til all norsk og dansk litteratur uten å overse folkelige småtrykk og døgnlitteratur. Med like stor kyndighet, og med ennå større hell, arbeidet Thv. Boeck, hvis 30,000 bind bøker, manuskripter m.m. danner kjernen i Videnskapsselskapets bibliotek i Trondheim. De verdifulleste bibliofile boksamlinger i privat eie er samlet av J. → Schweigaard, som har utgitt en katalog over sitt yndlingsfelt norsk topografi, og H. → Ameln i Bergen, som foruten topografien også har dyrket reisebeskrivelser og Ibsenlitteratur. Nic. Knudtzon etterlot seg den største private samling av inkunabler og 15-hundretallstrykk og dyrket ved siden av særlig tysk gullalderlitteratur, et felt som også den bredt humanistisk anlagte K.E. Bødtker hadde dyrket i stor utstrekning. Den fullstendigste samling av norsk bibliografi eies av A.→ Thuesen, som også har utgitt en bibliografi over beslaglagte og supprimerte bøker. Særlig interesse for elegant innbinding preger boksamlingene til F.→ Wedel-Jarlsberg, G.E. Raabe og N. Onsager. I 1922 stiftedes »Bibliofilklubben« som tross sin eksklusive karakter ved siden av »Forening for norsk bokkunst« (fra 1900) har bidratt til å vekke boksamlernes bibliofile sans, tildels i samarbeid med Oslo kunstindustrimuseum under direktørene H. Grosch, H. Dedekam og Th. Kielland. I denne forbindelse må også nevnes O. Myres tallrike artikler og referater fra bokauksjoner. W. Munthe: De norske Bibliotekers (Haandbog i Bibliotekskundskab, 3. Udg., II, Samme: Boknåm, 1943, S. 162—87. Historie 1927); W.M.