102 Biblioteksvæsen som stadig er Islands Hovedbibliotek. Omkring Midten af det 19. Aarhundrede oprettedes tre Amtsbiblioteker (i Akureyri, Sei-Šisfjörður og Stykkishólmur), der senere ligesom Landsbiblioteket fik Ret til Frieksemplarer af alt, som tryktes paa Island. De bestaar vedblivende som alment tilgængelige Statsbiblioteker, der drives med kommunale Tilskud. Endvidere findes forskellige »Sysselbiblioteker«, oftest anbragt i de større Havnebyer, og desuden tre Købstadsbiblioteker (i Isafjörður, Vestmannaeyrar og Hafnarfjörður). Bibliotekerne, der alle væsentlig indeholder islandsk og anden nordisk Litteratur, er gennemgaaende af ringe Størrelse og Værdi, og et alment Biblioteksvæsen i moderne Forstand repræsenterer de ikke. Kun i Reykjavik findes et tidssvarende, kommunalt Folkebibliotek, som i sin nuværende Form stammer fra 1921. Af videnskabelige Biblioteker findes paa Island foruden Landsbiblioteket det nye Universitetsbibliotek i Reykjavik, der først er oprettet 1939. Det omfatter de Fag, som der undervises i paa Universitetet, nemlig islandsk Filologi og Historie, Teologi, Jura og Medicin. Af Betydning er desuden Gymnasiebiblioteket i Reykjavik, som ejer en betydelig Samling udenlandsk Litteratur. H. Bonde: Bemerkungen über isländische Bibliotheken (Zentralblatt für Bibliothekswesen, L, 193*);J. B e n ediktsson: Nokkur orð um islenzk bókasöfn (Frón, III, 1945). L. N. Norge. Om Norges bibliotekhistorie i middelalderen foreligger det bare et tilfeldig og spredt materiale, men det er allikevel såpass, at vi kan slutte oss til enkelte forholdsvis velforsynte boksamlinger, først og fremst i klostre og domkapitler. Da Tjodrek Munk ca. 1187 skrev sin »Historia de antiquitate regum Norvagensium«, kunne han således citere en ganske imponerende rekke klassikere, kirkefedre og middelalderlige kronister, og enten han har kjent dem direkte eller indirekte, må han tydeligvis ha hatt god adgang til bøker i Nidarholm kloster eller i erkestolens boksamling i Nidaros. Fra Bergens-bispen → Arne Sigurdsson (død 1314) har vi den eldste norske bokkatalog. Den inneholder 33 håndskrifter i hans eie, og han har ordnet dem systematisk i 13 teologiske bøker, 12 »grammaticales libros« og 8 »norröno bökr«. Vi har en lignende katalog fra 1529 etter den senere erkebisp → Aslak Bolt. Den inneholder bare 20 bøker, men sá var også hans bibliotek nylig plyndret i Bergen av Vitaljebrødrene. Om hans etterfølgere, erkebispene Erik Valkendorf og Olav Engelbrektsson, vet vi også at de hadde boksamlinger, og det nevnes ofte at Domkapitlet ved erkestolen fikk bokgaver. Vi har en fortegnelse fra så sent som 1558, og den teller 87 middelalderlige skrifter, både »libri sacræ scripturæ«, »libri juridici« og »libri historici« (deriblant en »Titus Livius«). Fra andre bispestoler, som Stavanger og Bergen, hører vi også om biblioteker, og det nevnes også bøker og bokgaver ved 7 klostre, for eks. en fortegnelse over 21 bøker i Konghelle i Båhuslen 1485 og 70 »gamble bøker up uti ein ram« i Tautra i Trondhjemsfjorden. Munkeliv i Bergen har tydeligvis i sin birgittinske tid hatt en verdifull boksamling, og flere Vadstenahåndskrifter er sikkert kommet derfra. På Birgitta Sigfusdatters vakre psalterium, som nå er i Metropolitanbiblioteket i Praha, kan en finne signaturen M L (i monogram) I 23, og dette er forklart som »23. Bog i 1. Skab eller Hylde i Munkelivs Bogsamling«. Ellers hører vi om merkelig velfylte bokskap i små landskirker, som i Ylmeim i Sogn, der det i 1323 var hele 19 håndskrifter. Alt sammen er temmelig smått i forhold til hva vi finner i Danmark og Sverige, for ikke å snakke om de store europeiske kulturland., For Norges vedkommende er det imidlertid særlig fristende å fremheve det som fantes av boklig miljø i middelalderen, fordi det senere så fullstendig gikk til grunne. I hele Norden gav reformasjonen den gamle litteratur en høyst unådig medfart, men ingen steder var det så galt som i Norge, hvor troskiftet kom som et ledd i en alminnelig oppløsning og nedbrytning, nasjonalt og kulturelt. Selv om det var krefter, som stod imot, fantes det ingen vitenskapelige institusjoner til å ta vare på de gamle skinnbøkene. En mengde forsvant ved brand og plyndring, andre ble klippet opp av fogdene til forsterkning av ryggsømmen i fogedregnskapene (det er funnet frem over 6000 slike bruddstykker fra over 100 norrøne og omkring 1100 latinske codices), og atter andre gikk ut av landet, både gjennom embetsmenn som flyttet til Danmark, og gjennom den lovbefalte pliktavlevering til de kongelige historiografer. Først i det 18de århundre var forfallet og splittelsen av de norske boksamlingene avløst av en ny samlingstid. Norge kom langsomt