Biblioteksvæsen 103 med i den store europeiske opplysningsbølgen, boklige interesser gjorde seg gjeldende, og snart gav de seg også utslag i private og offentlige biblioteker. Fra Bergen har vi et tilløp allerede ved begynnelsen av århundret, da den akademiske forening »Studentersocietetet« kunne prange med en samling på 688 bind. Ved midten av århundret kom »Seminarium Fredericianum« til med 1205 bind, og senere gjenopptok Mariakirken sine boklige tradisjoner fra middelalderen ved å innrette et bibliotek i sakristiet, med lesesal og ʻ en begrenset adgang til utlån. Videre må nevnes »Det bergenske Læse-Selskab«, »Læseselskabet for udenlandsk Litteratur« og Claus → Fastings utsøkte lille samling, som han i 1791 sammen med 800 Rdl]. gav til »evindelig Brug og Fie for det offentlige Bedste«. Det rikeste boklige miljø fant en imidlertid i Trondhjem, og her gav det seg også utslag i en varig institusjon, »Det kongelige norske Videnskabers Selskab«, opprettet i 1760 av I. E. Gunnerus, Gerhard Schøning og P. F. Suhm. Selskapets bibliotek utviklet seg langsomt, til det i 1780 overtok Schønings verdifulle boksamling på 12,000 bind, og siden er det blitt stadig bedre utbygget gjennom innlemmelsen av flere andre betydelige privatsamlinger. Det er i dag det eldste bibliotek i Norge. Ellers var det biblioteker ved landets katedralskoler, således også et ganske verdifullt i Kristiania, hvor det lenge var byens eneste av betydning. I annen halvdel av det 18de århundre fikk det mange bokgaver, tydelig inspirert av ønsket om å skaffe et grunnlag for et rikere vitenskapelig liv i landets hovedstad. Det var dette Carl → Deichman også tenkte på, da han i 1779 testamenterte sin boksamling »til offentlig Brug for Christiani Bye«. Fra regjeringens side var landet fullstendig forsømt når det gjalt vitenskapelige institusjoner og biblioteker, og det var kommet som en stor skuffelse at Gunnerus’s plan om et norsk universitet var blitt henlagt i 1771. Saken kom opp igjen i 1793,da kammerherre Bernt Anker tilbød å kjøpe P. F. Suhms store bibliotek til et norsk universitet, hvis kongen ville tillate at det ble opprettet. Det ble avslag, og det endte med at staten kjøpte Suhms samling til det kgl. Bibliotek i København. Anker viste siden sin store interesse for å få bedret bibliotekforholdene i landet ved å gi sin brors boksamling til Katedralskolen i Kristiania og sin egen verdifulle samling til Krigsskolen. Ved kgl. re- skript av 2. sept. 1811 ble så endelig universitetet opprettet, og samtidig ble → Universitetsbiblioteket grunnlagt på dubletter (29,040 bind) fra det kgl. Bibliotek. Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, hadde det utenom det nye universitetsbiblioteket, som enda ikke var kommet i gang, bare to biblioteker av noen betydning: → Videnskapsselskapets bibliotek i Trondhjem (ca. 15,000 bind) og → Deichmanske bibliotek i Kristiania (ca. 7,500 bind), oppstillet sammen med katedralskolens bibliotek (ca. 3000 bind). Naturlig nok ble det det nyeste bibliotek, Universitetsbiblioteket, som snart arbeidet seg frem som landets hovedbibliotek. Vi skal ikke her følge dets utvikling fra de første kongelige dubletter (som for en stor del stammet fra Suhms boksamling), til det i dag rummer over en million bind foruten store spesialsamlinger. Så dårlig utbygget som biblioteksvesenet har vært i Norge, har Universitetsbiblioteket ved siden av sin vitenskaplige oppgave også måttet påta seg oppgaven som et slags riksbibliotek, med utlån av litteratur både til biblioteker og enkeltpersoner utover hele landet. Det har også hele tiden fungert som nasjonalbibliotek, da det allerede i 1815 fikk rett til et avleveringseksemplar av hvert trykk, en rettighet som riktignok ble opphevet i 1839, men gjeninnført og forbedret ved loven av 20. juni 1882. Ved siden av Universitetsbiblioteket har → Bergens museums bibliotek (stiftet 1825) og det gamle Videnskapsselskapets bibliotek i Trondheim vokset frem som vitenskaplige universalbiblioteker for sine landsdeler, Vestlandet og det Nordenfjeldske. Sin stilling har disse to biblioteker fått nærmere fiksert ved, at de gjennom den reviderte avleveringslov av 9. juni 1939 er tilstått rekvisisjonsrett. Utenom disse tre vitenskapelige hovedbiblioteker finnes det mange store og viktige spesialbiblioteker, som → Norges landbrukshøgskoles bibliotek på Ås (stiftet 1859), → Norges tekniske høgskoles bibliotek i Trondheim (åpnet 1916), → Nobelinstituttets bibliotek (opprettet 1901) etc. Biblioteker med mer eller mindre faglig tilsnitt har også utviklet seg ved de fleste vitenskapelige og kulturelle institusjoner, læreanstalter, museer o.s. v., både i Oslo og andre byer. De aller fleste av disse tilhører staten. Ellers er det fremveksten av de moderne → folkebiblioteker, som er det mest iøyenfallende ved norsk bibliotekvesen i vårt århundre.