Bogbind 129 nament, för att på 1800-talets tidigare årtionden gå över i prydlig biedermeier. Då Finland varken ägde hov eller rika boksamlare, saknas här länge de praktband, som äro så betecknande för 1600-talets och framförallt 1700-talets förnäma bibliotek på kontinenten och även i Sverige och Danmark. Däremot finnas här folkliga bokbindare, som dekorerade allmogens andakts- och psalmböcker med blindpressningar på ett ganska originellt sätt och inte utan konstnärlighet. Mot slutet av 1700-talet och i början av 1800-talet påträffar man dock yrkesbokbindare, som visste att följa den allmänna europeiska utvecklingen både i teknik och dekoration. Under senare hälften av 1800-talet saknar bokbinderiet i Finland all karaktär av konsthantverk. Banden voro enklast tänkbara arbete, i bästa fall dekorerade i »petersburgstil«, d.v.s. Napoleon III:s rokoko. Först på 1900-talet visar sig en strävan mot konstnärlighet i bokbindning, först i amatörmässiga utsvävningar i jugend-stil, senare i prydliga »förlagsband«. Konstnärerna T. → Vikstedt och K. → Carlstedt ha för förlaget Otava komponerat smakfulla massband, och hos förlagsfirman Werner Söderström har det förfärdigats mycket lyckade band i tidstrogen stil. Av enskilda bokbindare i senare tid, som gjort smakfullt arbete med gammal hederlig teknik och speciellt i traditionella stilarter, kunna nämnas firmorna Tukeva (K. Sneck) i Helsingfors och E. W. Michelson i Forssa. E. Olsoni: Kuvia suomalaisen kirjansiteen historiaan, I—II (Graafillinen vuosikirja, 1927 & 1929); R. Dahlberg: Bok- och bibliotekshistoriska forskningar (Finsk tidskrift, XCVIII, 1925). E. O. Norge. En må anta at bokbinding har vært utført ved norske klostre i middelalderen, da boksamlinger blir omtalt, men det er svært lite som er bevart. Både i Apostelkirkens (Bergen) og Mariakirkens (Oslo) inventarier fra 1500-årene nevnes pretiøse bokbind, som man mener har vært norsk gullsmedarbeide. Det er bevart 5 middelalderske bind, som henføres til det norske Birgittinerkloster Munkeliv ved Bergen; 2 er glatte, men de andre 3 er typiske senmiddelalderske bind med blindtrykk. Det eldste av dem er klostrets brevbok fra 1427, nå i den Arnamagnæanske Samling i København (AM 902 a, 4°). Det er et lærbind med blindtrykk, linjer som skjærer hverandre i rette og spisse vinkler, og med små liljer og andre blomster i midtfeltene. Den første bokbinder som navngis i Norge, er en Casper Bogbinder i Trondhjem i mid- 9. Nordisk Leksikon for Bogvæsen. I ten av 1500-årene. Også fra Oslo og Bergen kjennes bokbindere fra samme århundre. På denne tiden og i nesten 200 år fremover brukte bokbinderne til simplere bøker og regnskaper i stor utstreckning et materiale som hørte middelalderen til. Det var bladene av gamle pergamentbøker, som ble skåret i stykker for å tjene som forsats, heftefalser og overtrekk på permene. Av blindtrykte renessansebind er bevart en del, de fleste antas bundet i Bergen, som var den ledende by i Norge på 1500-tallet. Norske bind er usignert og vanskelig å henføre til en bestemt mester; vi manglet den støtten som ligger i rekken av store mestre, og retningene som utgår fra dem. I løpet av 1600-tallet kom det også bokbindere i Stavanger og Drammen. Våre bokbind fra denne tiden er meget beskjedne. Det daglige arbeide for bokbinderne har for en stor del vært protokollbind, hvorav de fleste var glatte skinn- eller pergamentbind uten dekorasjon, jevne bruksbind i tidens smak. De eneste bøker, hvis bind det ble lagt mere arbeide på, var salmebøker og religiøse bøker, som ble utstyrt med beslag og broderier. I 1700-årene var faget representert i de fleste norske byer, men forholdene var små. I Kristiania var det bare 2 eller 3 mestre på denne tiden, i Bergen dobbelt så mange. For å kunne slå seg igjennom måtte de fleste ha annet arbeide ved siden av; mange drev med småhandel, og om én vet man at han var bedemann ved siden av. De første bokbindere helt fram til midten av 1700-tallet hadde også bevilling som bokhandlere. De reiste rundt i landet og slo opp sine boklader på markeder og i kirkene på messedagene. Bøkene ble ofte overtatt i materie fra boktrykkeren, og bindene fikk da karakteren av forlagsbind. Noen bokbindere drev også en betydelig forlagsvirksomhet, f.eks. Hans → Hoff og Fredrik Jacobsen → Bruun. Av litteraturen fra 1700-årene er mere i behold. Bindene er flottere utstyrt med silke og broderier eller skinn med sølvbeslag. Speilbind er meget alminnelige; de fleste og beste av disse er utført i Trondheim. Endelig i begynnelsen av 1800-tallet ble forholdene friere, og de norske mestre kom på høyde med Europa. Kristianias bokbindere ble nå de ledende. Den store utvidelse av antall trykkerier var en viktig faktor (i 1807 1 trykkeri i Kristiania mot 5 i 1820). Det rikere litterære liv gjorde at bokbinderne fikk større oppgaver enn før, og de store og sikre kunder som Slottsbiblioteket og Universitetsbiblioteket meldte seg. Antallet av mestre