142 Boghandel plassen. Markedet var lite, og det kom ofte flere bokbinder-bokhandlere enn stedet naturlig kunne livnære. Det var lenge slik at de virkelige bokkjøpere hadde forbindelse direkte med utlandet, eller de ble forsynt gjennom agenter fra danske bokhandlere som Christian Cassube, Daniel Paulli og Melchior Martzan. Men de nye norske bokhandlere tok konkurransen opp. Med Hans→ Hoff (død 1686) fikk landet sin første bokhandler av noe større format, og da han fikk rett til å selge bøker over hele landet og til og med eneretten til salget »udi Kristiania og des underliggende Stift«, kom han snart i strid med de danske bokhandlere, først og fremst Cassube. Etter Hoff var Fredrik Jacobsen → Bruun (død 1741) det nye navn i norsk bokhandel. Også han solgte bøker over hele landet og ble en velstående mann. Gjennom det 18. århundre skjedde det en sterk økning av bokhandelens publikum. Bakgrunnen var den rike utvikling i landet, bedringen av skolevesenet og den omfattende propaganda for lesning og kunnskap. De norske bokhandlere stod overfor en oppgave som deres enkle tekniske apparat ikke var utbygget for. Det krevdes en fornyelse av bokhandlerstanden, men det kunne ikke skje innenfor den eksisterende ramme, og derfor ble den sprengt. Det oppstod den merkelige situasjon at folk utenfor standen måtte overta bokhandlernes forpliktelser. Privilegier og rettigheter mistet sin betydning, og næringen kom i oppløsning. Opplyste mennesker følte det som noe av en kulturplikt å selge bøker; bisper, prester, offiserer og andre embedsmenn, studenter og lærere arbeidet med subskripsjonslister og formidlet salg av bøker fra Danmark og det store utland. De nye adressekontorene gikk også sterkt inn for bokhandel, overalt var det liv og virksomhet i faget, bare de egentlige bokhandlere, bokbinderne, satt i sine verksteder og boder og nøyet seg for en stor del med en slags lavhandel i næringen. Ved århundreskiftet var den livlige opplysningsvirksomhet kulminert, og det 19de århundre begynte som en stagnasjonstid. Men etter hvert dukket nye bokhandlere opp, som Hartmann i Kristiania, Nils Hallager i Bergen og Hans Menne i Trondhjem. De var i alminnelighet kommisjonærer for bestemte forleggere og kunne på den måten holde et ganske godt lager. Men den som i Norge først tok opp Carl Deichmans arbeide for en sterkere samhandel, var H.A.→ Hielm. Han forsøkte systematisk å bygge ut sine forbindelser, ikke minst med utlandet, men den bokhandel som han åpnet i Kristiania i 1815, måtte gå inn etter få års forløp. Oppgaven ble tatt opp av to akademikere, amanuensis (senere overbibliotekar) ved Universitetsbiblioteket F. W. → Keyser og lektor (senere professor) John Messel, som sammen med bokhandler P. J. Hoppe startet en bokhandel i 1824, men allerede 1829 måtte Hoppe overta den alene. I denne tiden kom det imidlertid noen nye og mer utviklingsdyktige firmaer frem. De viktigste ble, grunnlagt av J. W. → Cappelen (1829), Johan → Dahl (1832) og C. A. → Guldberg (1836). Nye metoder ble tatt opp, for en stor del gjennom impulser fra Danmark, bokutvalget ble større og mer aktuelt, kundene ble bedre behandlet. Allikevel var det meget å si på norsk bokhandel. Den senere riksarkivar Chr. Lange gikk inn på dette i noen artikler han skrev i 1839, der han krevde ordnede rabattforhold, bedre pakkepost og mer forretningsmessig orden i bokhandelen. Han foreslo at det ble opprettet en bokhandlerforening i likhet med den danske, og etter et noe mislykket forsøk i 1840 ble »Den norske bokhandlerforening« stiftet i 1851. Det kom til å ligge i hele den nasjonale bokhandelsituasjon i Norge, med norske forfattere på danske forlag, at det ble lagt større vekt på utviklingen av sortimentsbokhandelen enn i andre land. I annen halvdel av forrige århundre ble fremmede stadig forbauset over hvor høyt nivået lå. En mann som Alb. Cammermeyer, som åpnet sin forretning i Kristiania 1867, bragte et nytt tempo inn i faget. Konkurransen som ble skapt, virket meget stimulerende på norsk bokhandel. Ellers er utviklingen av sortimentshandelen stadig nærmere knyttet til ekspansjonen i norsk forlagsbokhandel, og det henvises til artiklen om denne. For å fremme boksalget i landdistriktene antok Den norske bokhandlerforening i årene utover fra 1918 endel »bokforhandlere«. Man krevet ikke de samme kvalifikasjoner av dem som av de regulære bokhandlere, og de fikk skarpere samhandelsbetingelser enn disse. Deres antall har senere vært synkende. Under den første verdenskrigen fikk forlagene en større økonomisk styrke, bokomsetningen øket sterkt, og dette holdt seg i mellomkrigstiden, da store og nye lag av folket ble trukket til som kjøpere gjennom populære rateverk o.l. I 1938 var den årlige bokomsetning i Norge på ca. 17 mill. kr., og av disse regnet en med at ca. 50 % falt på Oslo. Under krigsårene øket omsetningen til 50-60 mill. kr. å ett år. Det store