158 Bogkunst ska Litteratursällskapets tryckeri utfört vackra bokarbeten. R. Dahlberg: Bok- och bibliotekshistoriska forskningar (Finsk tidskrift, XCVIII, 1925); Y. A. Jäntti: Kirjapainotaidon historia (Boktryckarkonstens historia), 1940; Suomen kirjapainotaidon historia 1900—1942, 1942 (även på svenska: Boktryckarkonstens i Finland historia, 1945). £E. O. Norge. Av norsk middelaldersk bokkunst er meget lite bevart. Bare den såkalte Hardenbergs codex, en utgave av Magnus Lagabøters landslov (Kgl. Bibl., Kbh.) fra Håkon V’s tid, gir et uforfalsket inntrykk av den rike bokkultur,som hersket ved det norske hoff under gotikken. Ytterlige vitnesbyrd om denne får vi gjennom litterære beretninger om skrivestuer i de norske byer og om bestemte bokverker, men mest forteller den rikere bevarte islandske bokskatt, som sikkert kan sees som en avspeiling av den samtidige norske. Denne bokkunsten synes også, spesielt i det 13. århundre, å skille seg fra den øvrige skandinaviske, idet den har en sterkere tilknytning til engelske stilstrømninger enn til kontinentale. I og med den begynnende økonomiske og kulturelle nedgangstid i det 14. århundre forsvinner alle spor av en egen norsk bokproduksjon. På grunn av landets administrative og kulturelle avhengighet av Danmark varte det nesten 200 år før bogtrykkerkunsten kom til Norge (1643). I de følgende 200 år frem til midten av 1800-årene var det bare spredte og fra bokkunstnerisk synspunkt ubetydelige arbeider som ble trykket, og først mot slutten av forrige århundre var det materielle grunnlag tilstede for en kultivert bokkunst. De få bøker som ble utgitt i Norge i første halvdel av århundret, var trykket i fraktur og hadde sjelden noen som helst form for kunstnerisk utstyr, i høyden stemplete »forsiringer« og standardiserte tresnittsvignetter. Kunstnere som Joh. Fr. Eckersberg, Johs. Flintoe og Adolph → Tidemand leverte riktignok ved spesielle anledninger illustrasjoner, den første til Asbjørnsens tidligste eventyr, de to andre til Wergelands »Hasselnødder« (delvis etter dikterens utkast), men de hadde liten kunstnerisk verdi i sin naive biedermeyerstil. Mangelen på utdannete typografer gjorde seg forøvrig sterkt gjeldende. Først i 1849 kunne en norsk xylograf (Haakon Lunde) skape seg et levebrød i Norge. Men av økonomiske og kvalitetsmessige grunner tok norske forleggere ennå i stor utstrekning sine illustrasjoner fra utlandet. De viktigste norske arbeider med kunstnerisk tilsnitt var i 50-årene N. Chr. + Tønsbergs billedverker, en rekke bokverk med litografier etter bilder av tidens populære malere og med tekst av norske diktere, en typisk frukt av nasjonalromantikken. Norsk bokkunsthistorie i denne og i den følgende tid er forøvrig synonym med illustrasjonskunstens historie, et forhold som ikke blir endret før omkring århundredskiftet. Den første store begivenhet i vår bokkunsthistorie er derfor den illustrerte »Kunstnerutgave« av Asbjørnsen og Moes »Norske folkeeventyr« fra 1879. Den var forsynt med tegninger av en rekke kjente norske malere, hvorav spesielt den ene, Erik → Werenskiold, skulle få meget stor betydning for vår bokkunst. Trykkskriftens historie i denne tid følger stort sett den danske utvikling. Frakturen avløses omkring 1870 av antikva, og dermed begynner utviklingen mot den åpne saklige boksats, som er karakteristisk for moderne tid. Etterhvert tok norske boktrykkere i bruk alle de vanlige skrifttyper, men gikk i liten grad inn for de mange typografiske eksperimenter, som var karakteristiske særlig for tiden like etter verdenskrigen 1914—18. En viktig faktor i denne jevne typografiske utvikling var i slutten av forrige århundre forleggeren Lars Swanströms virke for et kultivert norsk boktrykk. En mer påtagelig impuls fikk norsk bokkunst i og med Gerhard → Munthes arbeider, som la sterk vekt på bokens helhetsvirkning og søkte å innordne såvel illustrasjoner som vignetter, bind og typer under en fast dekorativ plan. Mest konsekvent gjennomført var denne arbeidsmåte i »Draumkvædet« (1940) hvor Munthe til og med tegnet typene“ selv. Denne publikasjon utkom på initiativ av »Forening for norsk bokkunst«, som ble stiftet 1900 og som siden har øvet en riktignok beskjeden, men dog stimulerende virkning på vår bokkunst. Foruten Munthe var Thorolf Holmboe den mest virksomme norske bokkunstner omkring århundreskiftet. Hans dekorative stil hadde et sterkt anstrøk av »jugend«, som derfor i en viss periode satte et preg på bokkunsten. Imidlertid ble Munthes linje fortsatt av Brynjulf → Larsson og Oluf Wold→ Torne, som begge spilte en stor rolle i årene 1910—20 og som begge skapte en bokdekor av rent ornamental karakter i slekt med vår gamle folkekunst. Mest virksom av disse to var Larsson, som også ble meget benyttet som illustratør. Wold Torne fikk større betydning som lærer, bl. a. for Frødis → Haavardsholm, hvis kraftige og særpregede bokarbeider