Bogtryk 173 islandske Sagaer. Senere blev det atter flyttet tilbage til Hólar, hvor det kom i Domkirkens Besiddelse. 1772 fik en Student ved Navn Olafur Olafsson kongelig Bevilling som Bogtrykker og nedsatte sig i Hrappsey; 1798 blev hans Trykkeri solgt til et videnskabeligt Selskab og det følgende Aar sluttet sammen med det gamle Trykkeri i Hólar under Ledelse af Selskabets Stifter, Magnus Stefensen. Efter forskellige Omflytninger overførtes det 1844 til Reykjavík, hvor det kom til at fungere som officielt Regeringstrykkeri I den nyere Tid er der oprettet adskillige Trykkerier paa Island, saaledes i Reykjavík, Akureyri, Isafjörður og Seiðisfjördur. Til de vigtigste af disse hører »Fjélagsprentsmiòðjan«, »Gutenberg« og »Isafoldarprentsmiðjan«, alle i Reykjavík. J. Jónsson Borgfiróingur: Söguágrip um prentsmiðjur og prentara á Islandi, 1867. L.N. Norge. Til Norge kom boktrykkerkunsten først i 1643, omtrent 200 år etter dens oppfinnelse. Det sene tidspunkt henger delvis sammen med landets politiske og økonomiske avhengighet av Danmark. Norge var fattig, befolkningen spredt og det lesende publikum lite. Betegnende er det, at klassiske verker som Absalon Pederssøn Beyers »Norges rtike«, Peder Claussøn Friis’ »Norske kongers chronica« og endog Petter Dass’ »Nordlands trompet« ikke ble trykt i forfatternes levetid. København var tvillingrikenes åndelige og litterære midtpunkt med centraladministrasjon, universitet og bl. a. også priviligerte universitets- og hofboktrykkere. Utgivelsen av større arbeider krevet gjerne kongens eller annen stormanns økonomiske støtte, og trykningen ble følgelig helst utført i Danmark, selv om vi også finner eldre norsk litteratur trykt i det øvrige utland. Den eldste norske bok, trykt i Danmark, er »Missale Nidrosiense«, som ble utgitt av erkebiskop Erik Valkendorf og trykt hos Poul Ræff i København i 1519, samme år som Valkendorf lot »Breviarium Nidrosiense« trykke i Paris. Det var på initiativ av Romedals-presten Christen Staffenssøn→ Bang, at københavnerboktrykkeren Tyge → Nielsen flyttet sitt trykkeri til Norges unge hovedstad, vesentlig for å trykke Bangs store oppbyggelsesverk »Postilla catechetica«. Tyge Nielsen, hvis mere beskjedne trykkeri er kjent i København fra omkring 1630, må være kommet til Kristiania våren 1643. Fra hans første år i Norge er bare bevart 3 små skrifter, hvorav det største er en almanakk for året 1644. Kontrakten med Bang har sikkert vært uklar, og etter en prosess, som går trykkeren imot (mai 1644), forsvinner Tyge Nielsen. Fra året 1644 er bare kjent 4 trykk; det største, N.S. Chronich: »Aandelig Jule-Betenckning«, er en bok på 152 blad. Ingen av de i alt 7 bevarte trykk fra Norges første boktrykkeri utmerker seg ved sitt utstyr, og det ser ikke ut til at Tyge Nielsen er kommet ivei med trykningen av Bangs bøker. Melchior + Martzan, den ansette universitetsboktrykker i København, opretter så i 1647, etter oppfordring og løfte om økonomisk støtte fra Kapitlet i Kristiania, en filial av sitt københavneroffisin. Tyge Nielsens trykkeri var etter prosessen i Bangs eie og gikk sikkert inn som en del av den Martzanske Kristiania-filial. Særlig lønnende har nok heller ikke Martzan funnet virksomheten; kun 13 trykk kjennes, og etter at første del av Bangs svære postill var færdigtrykt i 1650, selger Martzan Kristiania-filialen til sin venn og faktor Valentin → Kuhn. Allerede året etter ville Kuhn gi opp og flytte tilbake til København, men kontrakten med Bang bandt ham til å fortsette. Det gir et godt bilde av de beskjedne forhold, landets eldste boktrykkere arbeidet under, at det bare er bevart 41 trykk fra Tyge Nielsens ankomst i 1643 til Kuhns død i 1654. Selv hans etterfølger, den danskfødte boktrykker Mikkel + Thomesøn, som i 1665 fullfører trykningen av siste (7de) del av Bangs »Postilla catechetica«, klager i 1666 til Norges statholder over, at han, som i 1656 av biskop Henning Stockfleth var blitt forskrevet fra København og av kongen utnevnt til priviligert boktrykker i Kristiania, ikke engang tjener så meget at han har til husleie og livsophold for seg og sine. Senere kom også til, at den kjente bokhandler Hans → Hoff startet et konkurrerende trykkeri med to brødre Wedemann som trykkere. Hoff ble fradømt retten til dette trykkeri. Vilhelm Wedemann giftet seg med bokhandlerens datter, slo seg for noen år ned som boktrykker i Fredrikshald, og vendte i 1688, samme år som Thomesøn døde, tilbake til Kristiania. Fra nu av går det framover. Det gikk ikke fort, og det var like til 1809 bare ett boktrykkeri i Norges hovedstad. Av de senere innehavere skal her bare nevnes Samuel Conrad → Schwach, som fikk privilegiet i 1758. Han var en dyktig fagmann med stort initiativ og hadde fått sin utdannelse i København, Berlin, Leipzig og Paris. Schwach forstod betyd-