312 Folkebiblioteker med 1,484 filialer, 76 svenskspråkiga stambibliotek med 306 filialer, 4 finskspråkiga och 10 svenskspråkiga föreningsbibliotek. Städernas bibliotek äro till stor del tvåspråkiga ; av landsbygdens bibliotek äro cirka 17 % svenskspråkiga. Hemlånens antal var år 1946 4,381,598 på 313,437 låntagare, och bibliotekens samlade volymantal 2,530,951. Centralbiblioteksverksamhet har länge planerats men ej ännu förverkligats. Utbildningen av biblioteksfunktionärer har hittills skett genom kurser (vanligen 4 månader), som med oregelbundna mellanrum anordnats sedan 1920, men en fast ordning är antagen från och med 1945, i det biblioteksundervisningen är förlagd till den sociala högskolan, Yhteiskunnallinen korkeakoulu, i Helsingfors. L. Kujala: Ensimäiset pitäjänkirjastot (Våra första sockenbibliotek), 1935; H. Kannila: Kirjastonhoidon opas (Bibliotekshandbok), 3. Uppl., 1941; Pynnisen perintö (Arvet efter Pynninen), 1946. H. K. Norge. De første norske folkeboksamlingene ble kalt »læseselskaber«. Det danske landhusholdningsselskab som ble stiftet 1769 gikk i sitt program inn for arbeidet for »laanebibliotheker«. De første ble stiftet omkring 1800-tallet av den dansk-fødte opplysningsmann, biskop i Kristiansand stift Peder Hansen. Leseselskapene talte gjennomsnittlig noen og tredve medlemmer som betalte kontingent, men »fattige« kunne få låne gratis. Bokkjøpet ble besørget av biskopen, som gjorde opp lister over passende bøker, omkring 20 i hver liste, og bestilte bøkene i København og ekspederte dem videre til leseselskapene. Biskopen fikk god støtte av prestene som for en stor del var ivrige »opplysningsmenn«, og allerede etter den første visitatsen kunne han innberette at det var 23 prester iferd med å lage leseselskaper. Det første effektive folkebibliotek i Norge var Sivert Aarflots boksamling i Volda og Ørsta. Da »Selskapet for Norges Vel« var stiftet 1809 ble det opprettet »sogneselskaber«, hvorav flere hadde som formål å grunnlegge »læseselskaber« eller »almuebogsamlinger«. Bokutvalget bestod vesentlig av jordbruksskrifter, men det var annen lesning også. På vestlandet gjorde biskop Jacob Neumann i Bergen meget for saken. Noen særlig fart i arbeidet kom det imidlertid ikke før Henrik Wergeland i 1830-årene kastet seg inn i bevegelsen. Han skrev flammende opprop og artikler om boksamlingenes betydning i sine blad »For almuen« og »For arbeidsklassen«, grunnla selv 1830 boksamlingen i Eidsvoll og foretok lange foredragsturer for å opprette boksamlinger. I det første hefte av »For Almuen« trykte han et opprop med overskriften »Opmuntring til Almuen at sørge for sin Oplysning og især ved gode Bøgers Læsning, og til at sætte sig istand hertil ved at fremme og benytte Almuebogsamlinger«. Det ble tatt et stort antall særtrykk av dette oppropet, som ble spredt til landhusholdningsselskapene til utdeling. Oppropet er skrevet i en høystemt, retorisk stil, og gir slående uttrykk for den 21-årige dikters tro på og begeistring for sin sak. Det virket utvilsomt sterkt med til at mange nye boksamlinger ble opprettet. Etter statistiske beregninger skulle det i 1840-årene være 235 norske boksamlinger i virksomhet. Selv åpnet Wergeland i 1842 en boksamling for »arbeidsklassen« i Grotten i Kristiania. Wergelands arbeid ble fortsatt av Ole Vig og Eilert Sundt og »Selskabet for folkeoplysningens fremme« som de var knyttet til. I tidsskriftet »Folkevennen« som var meget utbredt, støttet de saken og omkring 1860 ble det grunnlagt mange nye boksamlinger. I disse første årene var boktallet lite, gjennomgående under 100, og bokutvalget bestod vesentlig av religiøse bøker og jordbruksskrıfter. Omkring 1840 ble det gitt det første statsbidrag til saken, men først fra 1876 ble det ydet regulære statsbidrag (pionerene var stortingsmannen N.J. Tvedt, og senere stortingsmennene Ueland og Jaabæk). Under sine reiser i landdistriktene var Eilert Sundt særlig aktiv i arbeidet for boksamlingene. Han samlet inn opplysninger om boksamlingene og deres tilstand, og ble i virkeligheten den første reisende norske bibliotekinspektør. I 1863 offentliggjorde han resultatene av sine undersøkelser, som bl.a. gir svar på hvilke bøker var mest etterspurgt og hvilke klasser av folket særlig lånte fra boksamlingene. De norske folkeboksamlingene var i lange tider temmelig primitive, og styre og stell svært gammeldags. Men omkring 1900 inntrådte en forandring. Midt i nittiårene var ingeniør H.Tambs Lyche kommet tilbake til Norge fra et årelangt opphold i De forente Stater, der han hadde stiftet bekjentskap med den moderne amerikanske bibliotekbevegelse. I det utmerkede tidsskrift »Kringsjaa« som han var blitt redaktør for, satte han i gang en intens agitasjon for større og bedre biblioteker i Norge. En komité som Tambs Lyche ble medlem av, fremla forslag til reorganisasjon av det → Deichmanske bibliotek, og under Haakon Nyhuus’ dyktige ledelse ble så