Folkebiblioteker 313 hovedstadens kommunale bibliotek reorganisert etter moderne amerikanske metoder med det resultat at utlånet skjøt voldsomt i været og interessen for biblioteksaken spredte seg til alle kretser av befolkningen. Nyordningen av »Deichman« la klart i dagen de mange mangler ved det folkelige bibliotekvesen overhodet, og på Nyhuus’ initiativ ble det nedsatt en komité for »at afgive en udtalelse om, hvad der bør gjøres til fremme af folkebibiotekssagen i vort land«. Komiteens innstilling av 1901 fikk epokegjørende betydning for sakens utvikling i Norge. Som følge av denne innstilling ble en rekke reformer innført. Det ansattes en egen bibliotekkonsulent i Kirkedepartementet (i mange år den høyt fortjente Karl Fischer) for å føre kontroll med de statsstødde boksamlinger og rettlede dem i faglige spørsmål. Katalog, hvoretter boksamlingene skulle gjøre sine innkjøp, ble utgitt med regulære mellomrom, og det ble sørget for nedsatt pris på bökene som ble opptatt der. Ved hjelp av en ordning med fellesinnbinding gjennom sentralen »Folkeboksamlingenes Ekspedisjon« ble det skaffet bedre og billigere innbinding, samtidig som nevnte sentral sørget for å furnere boksamlingene med all slags bibliotekmateriell (nummer på ryggen, utlânskort, katalogkort, etc.). Fra 1921 ble det opprettet et eget »bibliotekkontor« i Kirkedepartementet for å ta seg av dette arbeid (senere forandret til »Kontoret for folkeopplysningsarbeid«). Konsulenten som fra 1937 har titelen byråsjef, og kontoret har bidratt både til opprettelsen av nye boksamlinger og til modernisering av de gamle. Kurser i biblioteklære er blitt holdt, bibliotekinspektører i fylkene ansatt, årlige bibliotekmøter arrangert, eget bibliotektidsskrift utgitt, sentralbiblioteker satt i virksomhet (12 i 1947), OSV. Tallet på statsstødde folkeboksamlinger er (1947) ca. 1050. Ved bibliotekloven av 1935 ble det trukket opp nærmere linjer for ordningen av bibliotekvesenet. Bibliotekloven ble av Kirke- og Undervisningsdepartementet tatt opp til revisjon i 1946, og den nye biblioteklov ble enstemmig vedtatt av Stortinget i desember 1947. Den nye loven inneholder adskillige forbedringer. Den innfører bl. a. obligatoriske folkeboksamlinger, idet alle kommuner nå har plikt til å drive folkeboksamling og yte et årlig minstetilskott som settes til 25 øre pr. innbygger. Satsene for statstilskottet er satt betydelig opp. Skoleboksamlinger til bruk for barna er gjort obligato- riske i alle landskommuner, og statstilskottene er øket. Det er innført vederlag til forfatterne for bibliotekutlånet av deres bøker. Det er fastsatt til opptil 5 prosent av statstilskottet til de årlige innkjøp av nye bøker til statsstødde folke- og skoleboksamlinger. Beløpet legges opp til et avgiftsfond som skal styres av Kirkedepartementet, og som skal komme særlig eldre norske forfattere og enker etter norske forfattere til gode. Det var (1945—46) 2,2 mill. bind i de norske folkeboksamlinger med et utlån av 3,2 mill. bind. Av skoleboksamlinger er det vel 5000 (i 1947). Tilråding um arbeidet for fremjing av folkeupplysning, avgjeve av Kyrkjedepartementets folkeupplysningsnemd, 1934; Norsk Bibliotekforening. Jubileumsskrift, 1938; A. Kildal: De norske folkeboksamlingers historie, 1948. A. K. Sverige. De tidigaste notiserna om folkbibliotek i Sverige härröra från övergången mellan 1700- och 1800-talen. De äldsta folkbiblioteken voro sockenbibliotek, som växte fram under medverkan från kyrkligt håll och till sin karaktär voro starkt filantropiska. De voro ett uttryck för en önskan från de bättre lottade klassernas sida att göra de sämre lottade delaktiga av bildning och kunskaper. Från denna tidiga period förtjänar särskilt att uppmärksammas den propaganda för bibliotek, som på 1830-talet bedrevs inom Karlstads stift av »Föreningen till spridande av nyttig folkläsning«, och som ledde till att sockenbibliotek inrättades i 38 av stiftets 42 socknar. Bokbeståndet i de äldsta biblioteken utgjordes av å ena sidan moraliserande skrifter och å andra sidan skrifter rörande jordbruk och lanthushållning. Genom föreskriften i 1842 års folkskolestadga, att prästerskapet skulle uppmuntra »till inrättandet och begagnandet av sockenbiblioteker«, fick folkbiblioteksrörelsen ny näring. Sin största utveckling under 1800-talet nådde verksamheten på 1860-talet, framförallt genom folkskolinspektörernas insatser. Mot slutet av seklet kan man, trots enstaka ansatser i annan riktning, konstatera en tillbakagång, som sträckte sig ett stycke in på 1900-talet. Sedan möjligheter till statsunderstöd öppnats genom 1905 års folkbiblioteksförfattning — som innebar, att folkbiblioteken erhöllo ett statsunderstöd av högst 75 kronor per bibliotek — kan man emellertid tala om en fortgående utveckling. Medan 1860-talets biblioteksverksamhet främst var koncentrerad till landsbygden, tillkom mot slutet av 1800-talet en rad bibliotek i städerna, i första hand i anslutning till för-