Forlagsboghandel 331 Norge. De første bøker som er utgitt på norsk initiativ er de to kjente Missale og Breviarium Nidrosiense, som erkebiskop Erik Valkendorf fikk trykt i henholdsvis København og Paris til bruk for den norske kirke. Erkebispen måtte selv ta seg av salget av disse bøkene, han påbød at alle prester skulle eie breviaret, og lovet dessuten 40 dagers pavelig avlat fra pålagt skriftemålsbot i lønn til alle som leste tidene etter det. Prisen var 3 rhinske gylden eller 71⁄4 mark, dengang det samme som prisen for en halv tønne smør. Ellers tok ikke den katolske kirke boktrykkerkunsten i sin tjeneste, og heller ikke med reformasjonen ble det i så måte noen forandring. Det er ikke noe norsk sidestykke til den svenske og danske reformasjonslitteratur. De 7 bøkene som kirkeordinansen av 1537 påbød alle prester å skaffe seg, måtte innføres fra utlandet, og det var følgelig svært alminnelig at prestene ikke eide dem. Vi har eksempler på at enkelte norske bokhandlere kunne forlegge bøker som de fikk trykt i utlandet, men ellers kan vi ikke snakke om noen norsk forlagsvirksomhet før det første boktrykkeri ble opprettet i Kristiania i 1643. Omfanget av den forlagsvirksomhet som dermed ble innledet, var ikke større enn at landet så sent som 1808 bare hadde fire boktrykkerier, alle i dårlig forfatning. Derfor var det svært alminnelig før 1814 at norske forfattere gikk til danske forlag, akkurat som det igjen ble alminnelig i annen halvdel av det 19de århundre. Men det fantes også virksomme norske forleggere, som Hans → Hoff i annen halvdel av det 17de århundre og Fredrik Jacobsen → Bruun i første halvdel av det 18de århundre. De betydde bare ikke så meget for den nye, aktuelle litteratur. Det var for det meste oppbyggelige og folkelige bøker som ble utgitt, helst mindre trykk, lettselgelige. Større oppgaver, som Chr. Staffensen Bangs »Postilla catechetica« i 8 bind på tilsammen 9000 kvartsider, måtte forfatteren selv bekoste. I det 18de århundre ble det vanlig at forfatteren innbød til prenumerasjon, eller selskaper og institusjoner overtok utgivelsen, i pakt med det alminnelige opplysningsarbeid i tiden. Under kriseårene 1807— 08 var Norge avskåret fra Danmark, og det ble stor mangel på bøker til skolene. Kravet om en større norsk bokproduksjon reiste seg, og da »Selskabet for Norges Vel« ble stiftet i 1809, tok det også dette spørsmål opp på sitt program. Med selskapets »Boghandlingskommission« kan vi si at landet for første gang fikk et forlag som arbeidet på lang sikt og som var fullt klar over sin kulturelle misjon. Det gav seg utslag både i skolebøker og annen litteratur, og selskapet danner på denne måten overgangen fra den gamle, tilfeldige forlagsvirksomhet til de nye, driftige forlagsfirmaer som ble opprettet i 1820—30-årene. Det var forlag som H.T. Winther (fra 1822), J. W. → Cappelen (fra 1829), Johan→ Dahl (fra 1832) og → Guldberg & Dzwonkowski (fra 1835). Nevnes må også enkelte trykkeriforlag som Chr.Grøndahl (fra 1812), P.T.Malling (fra 1838) og W.C. Fabritius (fra 1844). Samtidig oppstod det også en hel del virksomme småforlag i byer som Bergen, Stavanger og Trondhjem, for en vesentlig del basert på alle de bøker av oppbyggelig og folkelig karakter som var »falt i det fri« ifølge den såkalte + »gjensidighetslov«. Tross denne forlagsmessige grotid var det meget vanskelig for skrivende folk å få arbeidene sine ut. Den mest produktive norske dikter, Henrik Wergeland, hadde mer strev med å få en bok i trykken enn det kostet ham å skrive den, han brukte i sitt korte liv 21 forskjellige forleggere utenom det uunngåelige »Forfatterens Forlag«. Bjørnson og Ibsen gjorde lignende erfaringer. Om de fikk sine arbeider trykt, var betingelsene så elendige at det i lengden var uholdbart. I mellomtiden hadde det reist seg en ny forlegger som virkelig hadde mot og dristighet, nemlig Chr. + Tønsberg. Han var Wergelands venn og ble’ hans siste forlegger, han var også P. A. Munchs forlegger, men etter hvert tok han til å spesialisere seg om store billedverk fra norsk natur, folkeliv og kunst. Han hadde knapt virket i 20 år, da forretningen brøt økonomisk sammen i 1863. Da hadde allerede Camilla Collett (fra 1860) og Bjørnson (fra 1861) kommet over til en forlegger som snart skulle overta hele den norske »gullalderdiktning«, nemlig → Hegel i → Gyldendal. I norsk forlagshistorie er det et centralt problem dette at norsk diktning utvandret til dansk forlag akkurat på den tiden da den stod i sin rikeste utvikling. Hva kunne det ikke ha betydd for norsk forlagsvirksomhet om »de fire store« hadde holdt seg hjemme? I virkeligheten kan ikke spørsmålet stilles slik, for det var netopp fordi diktningen gikk inn i sin gullalder at forlagene ikke klarte oppgaven. Først da ble mangelen på evne og kapital i forlagsvirksomheten for alvor åpenbaret. Men det er innlysende at forholdet med norsk diktning på dansk forlag har hatt følger både av nasjonal, kulturell og språklig art. Av dette sprang ut den store frigjøringskamp som gir den nyere