Kartografi 491 —39; Udgaven af Kortene (1:100,000) afsluttedes i 1944. H. Hermannsson: Two Cartographers. Guðbrandur Thorláksson and Thoður Thorlaksson (Islandica, XVII, 1926); Samme: Cartography of Iceland (Islandica, XXI, 1931); N. E. Nørlund: Islands Kortlægning, 1944. J. B. Norge. Den store øya Scandia på Ptolemæuskartene, nordenfor Germania og østenfor den kimbriske (jyske) halvøy, er det eldste kjente kartografiske uttrykk for den klassiske oldtids kjennskap til Skandinavia, til Norge og Sverige. Fra denne primitive begynnelse utviklet den kartografiske fremstilling av Skandinavia seg ganske langsomt gjennom Mellemalderens »hjulkarter« (T-karter) og »kompasskarter« (portolaner), som i visse henseender ble beriket af dansken Claudius Clavus (i det 15de årh.). Renæssancetidens gjennombrudd kom med Zieglers Schondia-kart av 1532, efterfulgt av Sebastian Münsters (1540) og fremforalt av Olaus Magnus’ store Nordenskart av 1539, »Carta marina«. Denne kartografi ble grunnleggende også for Gerhard Mercators »Svecia et Norvegia cum confinijs«, 1595, der kan betegnes som sluttresultatet av renæssansekartografiens arbeide med fremstillingen såvel av Norge som av Sverige og Finnland. Med Andreas Bureus’ store Nordenskart av 1626, »Orbis arctoi nova et accurata delineatio«, skaptes en helt ny type i fremstillingen også av Norge, bygget som fremstillingen for Norges vedkommende var foruten på Bureus’ eget Lapponia-kart av 1611 tillike på hollandske sjøkarter, spesiellt Waghenaers, og på biskop Scavenius’ merkværdigt gode kart over det daværende Stavanger stift. Trots sine store feil og mangler, særlig for Østlandets vedkommende, ble Bureus’ fremstilling av Norge stående vesentlig uforandret i den internasjonale kartografi og atlaslitteratur i over 150 år. De tildels ganske omfattende kartlegningsarbeider som ble utført i Norge i det 17de årh. ved bl. a. Isaac Geelkerck (omkring 1650) og Melchior Ramus (omkring 1690) ble lenge hemmeligholdt og kom ikke til å øve noen innflyelse på det internasjonale kartbilde av Norge. Det samme gjelder det anonyme kart over Norge (av J. Fr. Ramus) som så dagens lys i 1714 og som på grunnlag bl. a. av Geelkercks og sjøkarttegneren Johan Heitmanns arbeider ga et i vesentlige henseender forbedret kartbilde av hele Norge. De omfattende kartlegningsarbejder som i årene 1738—46 ble iverksatt særlig i Sør-Norge av Generalforstamtet under ledelse av brødrene von Langen lå lenge ubrukte. De ble således ikke brukt af O.A. Wangensteen ved utarbeidelsen av hans ganske gode karter over hele Norge (1761) og over Akershus stift (1763). Men sammen med de i 1752—66 opptatte detaljerte karter over riksgrensen mellom Norge og Sverige ligger de i stor utstrekning til grunn for Chr. J. Pontoppidans utfra datidens forutsetninger fortrinlige karter over det sydlige Norge (1785) og over det nordlige Norge (1795), karter som i ca. 50 år ble stående som de almindelig brukte oversiktskarter over Norge. Imidlertid var Norges geografiske opmåling opprettet i 1773. Og dermed begynte den systematiske kartlegning av Norge, bygget på triangulering, som fortsetter den dag idag. Med bruk av Oppmâålingens materiale blev i årene 1826—32 utgitt privat av Gerhard Munthe og N. A. Ramm karter i målestokken 1:200,000 over 4 amter (fylker) på Østlandet. Men fra 1845 overtok Oppmâålingen selv utgivelsen av »amtskartene« som var Norges beskjedne hovedkartverk inntil utgivelsen av Topografisk kart over kongeriket Norge i målestokken 1:100,000 begynte i 1869, til ut i 1890-årene i like store rektangulære blader, »Rektangelkartene«, senere først for Nord-Norges, derefter også for Sør-Norges vedkommende avløst av blader hvis begrensning svarer til bestemte gradfelter, såkalte »Gradavdelingskarter«. Med de stadig stigende fordringer til geodætisk og topografisk nøyaktighet er dette hovedkartverk over hele Norge ennå ikke avsluttet. Men ved siden derav er utgitt et generalkart over det sydlige Norge i 18 blader i målestokken 1:400,000 og påbegynt et nytt landgeneralkart over hele Norge i målestokken 1:250,000, hvorav hittil er utkommet 19 blader. Og i 1948 er utgivelsen av de 8 blad av det internasjonale verdenskart i 1:1.000,000, som helt eller overveiende vedrører Norge, færdig avsluttet. E. J. Jessen-Schardebøll: Det Kongerige Norge, I, 1763, s. 18—34. C. M. de Seue: Historisk Beretning om Norges geografiske Opmaaling (etc.), 1878; O.C. L. Vangensten: Middelalderens Norgeskarter (Det norske geografiske Selskabs Aarbok, 1910); A. Ræstad: Norges ældre karter (Det norske geografiske Selskabs Aarbok, 1910); Norges geografiske opmålings virksomhet gjennem 150 år, utg. av Norges geografiske Opmåling, 1923; K. Nissen: Bidrag til Norges karthistorie, I—III (Norsk geografisk tidsskrift, 1938—39, 1943). K.N. Sverige. Den första karta, som ger en tillnärmelsevis riktig bild av Sverige och Norden, är Olaus Magnus’ »Carta marina«, som utgavs i Venedig 1539. Den är som alla kartor från