Pressevæsen 231 ania i 1763 — Norges første levedyktige trykte avis. Snart fulgte både Bergen og Trondhjem eksemplet og endog Christiansand fikk sitt »adresseblad« som ble sendt ut håndskrevet fordi byen manglet trykkeri. Annonsestoffet var det viktigste for de første norske avisene, Det ga inntektene og dessuten lå det utenfor presseprivilegiet. Nyhetsformidling ga bladene seg lite av med og politisk orientering var forbudt og farlig. Bare et par småblad som så lyset sist i 1700-årene, våget å tale åpent om personlig frihet og nasjonal selvstendighet, men skjerpelsen av pressesensuren i 1799 brakte dem til taushet. Selv ikke etterat grunnloven i 1814 hadde innført full pressefrihet våget avisene å blande seg nevneverdig opp i dagens spørsmål. Landets første dagblad som ble startet under navnet »Morgenbladet« i 1819, var lenge et rent nyhetsorgan uten ringeste betydning for dagens debatt. Noen få småblad forfektet derimot opposisjonelle synsmåter i 1820—30-årene og innledet forsåvidt den norske opposisjonspresse som senere ble av slik betydning. Men da Marcus Thrane under inntrykket av Februarrevolusjonen, trådte frem med sin sosialistiske arbeiderbevegelse omkring 1850, ble både den moderate og den radikale presse mer varsom i sin uttrykksmåte. De nye politiske motsetninger som meldte seg i 1860—70-årene ga selvsagt gjenklang i pressen. Særlig tilspisset ble situasjonen under de harde politiske kampene som fikk sin utløsning i riksretten i begynnelsen av 1880-årene. I disse kampår ble journalistikken for første gang utviklet til en kunst og et virkemiddel i norsk presse. Menn som Chr. Friele, Amandus Schibsted og Ola Thommesen bidro hver på sin måte til å forme norsk journalistikk og øke pressens innflytelse. Det var i disse år en talte om pressen som »Den tredje statsmakt«, En medvirkende årsak til denne posisjon var at lokalpressen, som var vokst frem siden 1830—40-årene, i stor utstrekning var henvist til å sakse stoff fra hovedstadsavisene, så lite utviklet som stoff-formidlingen ennå var. I de siste 50 år har pressen hatt en rivende utvikling. Fra et relativt beskjedent antall aviser som kom ut omkring hundreårsskiftet er det idag 255 regulære aviser i landet, mange av dem er dagblad som kommer i betydelige opplag. Og mens en tidligere bare hadde en politisk todelt presse er den nå mangedelt, med arbeiderblad, bondeblad, kristelige blad, avholdsblad, målblad, kvinneblad og flere, — en tydelig refleks av den politiske partideling i folket. Journalistikken er utviklet fra en bibeskjeftigelse til et yrke som krever sin utøver helt. Opplæringen er sentralisert i et norsk journalistakademie og faginteressene blir varetatt av journalistforeninger, redaktørforeninger og bladeierforeninger, dels av politisk tilsnitt. Teknisk 1å norsk presse langt etter ennå i 1880-årene, men den gikk energisk inn for modernisering da den politiske kamp stilnet av. Den første rotasjonspresse ble anskaffet i 1886 av »Aftenposten« og andre større blad fulgte snart eksemplet. Nye virkemidler som settemaskiner ble tatt i bruk, telefon- og telegramtjenesten ble utvidet, korrespondenter ansatt, og i de siste tiår er teleprintere, billedtelegrafer og andre hjelpemidler tatt i bruk. Helt siden 1860-årene hadde en hatt en byråtjeneste, men denne virksomhet ble utbygd til en virkelig og effektiv nyhetstjeneste siden hundreâårsskiftet og er idag sentralisert i Norsk Telegrambyrå og særskilte politiske pressebyråer. Det økonomiske grunnlaget for norsk presse ble vesentlig forbedret da Stortinget og domstolene i 1880-årene opphevet de gamle annonseprivilegier og andre særrettigheter som enkelte aviser hadde fått. Annonsemarkedet som tidligere hadde vært utnyttet distriktsvis av de avisene som hadde rettigheten har siden da vært fritt for alle aviser uansett hvor i landet de kommer ut. H. M. Fiskaa: Den norske presse før 1850 (Norsk Bladeierforening i 25 år, 1935); H.S cheibler: Bogtrykkerkunstens og Avisernes Historie, 1909—10; O.M yr e: Svunne tiders sensasjoner. Streiftog gjennem norsk pressehistorie, 1944. H. F. Sverige. Tidningspressens utveckling har i Sverige som annorstädes i hög grad varit beroende av gällande tryckfrihetsförhållanden. Så länge boktryckerierna stodo under myndigheternas absoluta kontroll var också pressen antingen statsdirigerad eller för sin existens nödgad till anpassning. I vårt land var den därför svag och obetydlig ända fram till 1766, då den första tryckfrihetsförordningen antogs. Friheten utlöste en flod av tidningar och flygblad, som dock snart hämmades av Gustav IIl:s tryckfrihetsrestriktioner, bland vilka för pressens del ett påbud från 1785 blev särskilt betungande. Påbudet gav åt myndigheterna makt att förhindra spridning av tryckt periodisk skrift och att återtaga ett meddelat tillstånd för utgivning. Denna administrativa maktutövning bär i vår presshistoria benämningen »indragningsmakten«.