292 Salmebøger Også når det gjelder salmebøker av enkelte diktere, var fellesskapet dominerende. Særskilt utbredelse i Norge fikk dog Dorothe Engelbretsdatter (1. utg. 1678) og Petter Dass (kjent i avskrifter, trykt posthumt). Kjente salmesamlinger utkom av J. J. Heitmann (1730), Hans Nielsen Hauge (1799), N. J. Holm (1829), G. A. Lammers (1834), W. A. Wexels (1840 o. fl.) og J. Johnsen (1846). En livlig debatt med viktige innlegg av J. S. Welhaven og W. A. Wexels foregikk fra 1840 om »salmeboknøden« som besto i at en hadde tre salmebøker hvorav ingen var norsk. Wexels fremla endog et trykt utkast (1849), men det ble ikke godtatt, sikkert først og fremst på grunn av Wexels’ kirkelige standpunkt; han var påvirket av Grundtvig. I 1852 fikk så presten Magnus Brostrup Landstad i offisielt oppdrag å utarbeide en norsk salmebok. Hans »Udkast« kom i 1861, møtt med sterk kritikk. I mellomtiden (1855) var prost Andreas Hauge (Hans Nielsen Hauges sønn) gått igang med en revisjon av Guldbergs, men det ble til et helt nytt »Udkast« (1863). En langvarig salmebok-trid var følgen. Etter revisjon av en komite og Landstad selv ble hans »Kirkesalmebog« endelig autorisert i 1869 (1. utg. 1870). Etter sterkt press fra det nå organiserte lekfolk med støtte av geistlige ble også Hauges »Psalmebog for Kirke og Hus« autorisert i 1873 (1. utg. 1874). Dermed hadde man i Norge 5 autoriserte salmebøker å velge mellom. Den ytterst konservative Hauges salmebok fikk til å begynne med omtrent like stor utbredelse som den språklig og hymnologisk mer radikale Landstads, men i det lange løp måtte den vike for denne som i 1904 ble brukt i 90 % av landets kirker. Ved siden av disse ble Elias Blix’ »Nokre salmar« (150) på landsmål (nynorsk) tillatt brukt 1892. Den språklige utvikling i Norge og hensynet til den nyeste salmediktning førte til at stiftsprost Gustav Jensen i 1908 fikk i oppdrag å revidere Landstads salmebok, men hans »Forslag« (1915) fikk en hård medfart. En komites reviderte forslag 1918 ville Gustav Jensen ikke godta. »M. B. Landstads kirkesalmebok revidert og forøket«, autorisert 1924, er resultatet av et kompromiss. Karakteristisk for denne er det store innhold av nye salmer og dens moderne språkdrakt. Av 886 salmer er ca, 200 på nynorsk. Den norske språkstriden gjorde at oġså denne salmeboken fikk en konkurrent. Privat utarbeidet biskop A. Støylen, prost A. Hovden og biskop P. Hognestad »Nynorsk salmebok«, som ble autorisert 1925. Den har 711 salmer på nynorsk, supplert med et tillegg av 200 salmer på riksmål (bokmål). Den domineres av 300 originale og 300 oversatte salmer av Blix, Hovden og Støylen. Den er ordnet etter kirkeåret likesom alle de andre norske salmebøkene. »Nynorsk salmebok« ble i 1955 brukt i omtrent fjerdeparten av kirkene, regnet etter folketallet dog bare 13,2 %. Ellers brukes nå bare Rev. Landstads, I 1954 ble det oppnevnt en komite til utredning av muligheten av å få en felles norsk salmebok. Komiteens optimistiske innstilling (1957) er for tiden til behandling av de andre sakkyndige. Den første norske koralbok var av O. A. Lindeman (1838). Den ble avløst av Ludv. M. Lindemans koralbok (1877) som ble epokegjørende for salmesangen, men atter måtte vike for »Koralbok for Den norske kirke« (1926). Med denne er folketonen for alvor trengt ind i kirkesangen. H. Nielsen, H. Norendal og K. Valkner i Norvegia Sacra 1928, 1929, 1932; O. M.S andvik: Norsk koralhistorie, 1930; H. Blom Svendsen i Bibliotheca Norvegiæ Sacræ VIII—X, 1933—55; J. S t e n e: Vår evangeliske salmeskatt, 1955. Kristen Valkner. Sverige. Den äldsta svenska psalmboken förmodas ha varit en numera ej i något exemplar känd samling med titel »Svenska sånger eller visor« (1526) med 8 sannolikt av Olaus Petri författade eller bearbetade psalmer, vilka som en grundstomme ingingo i senare efter hand utökade upplagor med varierande titlar under 1500-talet (inalles 14 uppl.) och 1600-talet. Den första kända psalmboksupplag med titeln »Then svenska psalmboken« är av 1549. Från förra hälften av 1600-talet förtjänar att nämnas den s.k. »Gamla Uppsala Psalmbok«, 1622, och den s.k, »Nya Uppsala Psalmboke, 1645, som, antagen på riksdagen 1643, fick en halvofficiell ställning. I mer eller mindre fullständig skick ingingo psalmböcker också i de under denna tid ofta omtryckta bön- och andaktsböckerna med titel »Clenodium«, »Encheiridion« och »Manuale«. För att bringa reda i församlingssången och som ett led i de kyrkliga enhetssträvandena gav Karl XI Jesper Swedberg i uppdrag att revidera och förbättra psalmboken. Det förslag, som han 1694 utgav, utsattes för en hårdhänt kritik av Swedbergs ortodoxa ämbetsbröder och vann aldrig stadfästelse. Den psalmbok, som blev resultatet av denna granskning och utkom 1695 samt 1698 anbefalldes till uteslutande bruk i de svenska församlingarna, upptog 413 (eg. 412) psalmer.