Universitetsbiblioteker 469 med å få ca. 15,000 bind som Halvor Andersen hadde testamentert til et eventuelt universitet i hjemlandet og 1000 bind fra det nedlagte bergseminar på Kongsberg. Sammen med 2138 bind kjøpt av holsteneren D. C. A. von Rumohr og andre innkjøp hadde biblioteket i 1817 henved 63,000 bind, men av disse var nok halvparten defekte eller dubletter. Allerede i 1813 ble Eidsvollsmannen, professor Georg → Sverdrup utnevnt til bibliotekar — i bistilling. (Han hadde en kortere tid arbeidet hos den kjente Chr. Heyne ved Universitetsbiblioteket i Göttingen). På grunn av de politiske forhold lykkedes det først sommeren 1815 å få bøkene fra Danmark. I 1816 fikk biblioteket eget hus med 16 bokrom, kontor, utlån og lesesal i den gamle borgmestergård nede ved byens eldste torv i nærheten av Akershus. Fra 1819 fikk publikum adgang, og utlånet ble straks betydelig; men meget var underholdningslesning for byens borgere. Til 1814 hadde de norske trykkeriene hatt avleveringsplikt til København. Etter adskillelsen fra Danmark skulle ett eksemplar avleveres til Universitetsbiblioteket og to andre henholdsvis til Kongen (Statssekretariatet) og til Justisdepartementet. En slik form for avleveringsplikt smakte av censur og stred mot folkets oppfatning av landets frie forfatning. Avleveringen ble da heller ikke effektiv. Det var allikevel et tilbakeskritt, da den nye håndverksloven af 1839 sløyfet avleveringen til Universitetsbiblioteket. Det tok 44 år før den ble lovbestemt igjen. Sverdrups etterfølger, F. W. Keyser (1845—63) nøyde seg med å søke om samtykke til å bruke noe av annuet til kjøp av norsk litteratur og så det ellers som sin oppgave å skape et brukbart lånebibliotek. Keyser forestod alene flytningen av boksamlingen 1850—51 til vestre bygning i universitetskomplekset på Karl Johan, et vakkert byggverk og for sin tid meget praktisk. Boksamleren og litteraten Paul → Botten-Hansen fikk i sin korte sjefstid (1863—69) øket både budsjett og personale, Han gjorde også skritt til å anlegge en systematisk katalog og til å skille ut en egen »norske avdeling«. Den lærde humanisten Ludvig Ludvigsen Daae (bibliotekar 1869—76) forsøkte å innføre en frivillig avlevering av aviser. Hans unge etterfølger, A. C.→ Drolsum (1876—1922), fra 1898 med titel av overbibliotekar, var en handlingens mann som i sin usedvanlig lange sjefstid kom til å bety overmåte meget for bibliotekets utvikling og videre utbygging. Personalets arbeidstid ble vesentlig utvidet mot kompensasjon i løn- nen, antall stillinger øket, (i hans sjefstid fra 4 til 40), annuet fra kr.16,000 til kr. 189,000, bindantallet fra 200,000 til mere enn 750,000. Det er sagt om Drolsum, at det er han som har skapt Universitetsbibliotekets tradisjoner og arbeidslinjer. Det lykkedes ham bl.a, å få gjennomført pliktavlevering fra trykkeriene ved loven av 20. juni 1882. Følgen av loven ble opprettelsen av »Norske avdeling«, som inntil videre bare omfattet litteratur etter 1883. Dens første leder ble Jens Braage → Halvorsen, best kjent for sitt »Norsk Forfatterlexikon 1814—80«, Hans etterfølger Hjalmar → Pettersen (1898—1926) var også en stor bibliograf. Under ham utviklet Norske avdeling seg til et nasjonalt bokarkiv og en bibliografisk opplysningssentral av stor praktisk betydning. Utviklingen fortsatte med W.P. Sommerfeldt (1926—51) og i en kortere periode (1951—53) var H.L. Tveterås sjef for avdelingen. Han ble etterfulgt av Erling Grønland. Den årlige bokfortegnelse og »Den norske bokhandlerforening«s kataloger ble fra 1921 avløst av fem-årskataloger utarbeidet ved Norske avdeling. I 1952 overtok avdelingen hele den løpende registrering av den norske litteraturen (»Norsk Bokfortegnelse«), Ukentlige fortegnelser kommer i »Norsk Bokhandlertidende« og kumuleres etterhvert i kvartals-, års- og femårskataloger. Biblioteksbygningen fra 1850 (Domus Bibliotheca), beregnet til 250,000 bind, var fylt allerede før århundreskiftet. En plan om å bygge til en fløy blev oppgitt, hvoretter Drolsum og Universitetets rektor W.C.Brøgger klarte å gjennomføre reisningen av en ny rummelig bygning ute på Drammensveien. Det var én ting Drolsum ikke klarte å gjennomføre, og det var formelt å få omdannet Universitetsbiblioteket til Norges riksbibliotek. I virkeligheten hadde det lenge utført mange av et riksbiblioteks funksjoner, og Drolsum arbeidet målbevisst for å overta flere. Men hans forslag så vel i 1895 som i 1907 førte ikke frem. Hans etterfølger Wilhelm → Munthe (1922— 53) tok saken opp igjen i 1925. I 1930 kunne Kirkedepartementet med tilslutning av rektor og overbibliotekar foreslå navneforandringen »Riks- og universitetsbiblioteket«, men Stortingskomitéen mente at biblioteket helt burde utskilles fra Universitetet og kalles »Riksbiblioteket«. Det førte til en tildels skarp meningsutveksling. Universitetet fryktet at navneforandringen skulle medføre inngrep i dets rettigheter. Mot denne stemning ville ikke Munthe presse saken frem. Senere er spørs-