Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
blitt sunget Internasjonalen. Vet dere hvilken sang som ble sunget? Det var
krisehjelpens sang som lyder:
Vi krever et rom ved det dekkede bord,
dit bar vi det hellige brød.
Men ingen skal håne vår fattige jord,
og samles til fest på vår nød.
Det var den Internasjonalen de sang. Og så forundrer man seg over at
bøndene under slike forhold ikke vil ha noe å gjøre med de borgerlige partier,
som har ført dem opp i et slikt uføre at de faktisk ikke lenger er frie menn,
men slaver?
Men åndsfrihet har vi da vel, frihet til å tenke, tale og skrive som vi vil.
Ser vi nøyere etter, så er det ikke så rart bevendt med den heller. Et fritt
åndsliv forutsetter at det er uhindret adgang til å få del i andre menneskers tanker
og meninger, og på den annen side uhindret adgang til selv å meddele seg til
andre. Og tilsynelatende har vi jo denne adgang i Norge. Men det er bare
tilsynelatende. Vi må ikke glemme den veldige makt som pressen har. Og
pressen den har et bestemt livssyn; enten det nå er liberalkapitalistisk som
Stavangerens, eller marxistisk som Iste Mai’s, eller ingen av delene og begge deler
som Aftenpostens, så er det i hvert fall et livssyn som denne presse påtvinger
sine lesere. Kun artikler som passer inn i det spesielle livssyn og den særlige
oppfatning som avisen representerer trykkes. Gis det en sjelden gang
spalterom i avisene for motsatte anskuelser, så forsynes disse alltid med en passende
hale som er egnet til å nøytralisere den eventuelt skadelige virkning som denne
utenforstående oppfatning kan ha.
Og det er ikke stort bedre med vår litteratur heller. Den er jo avhengig
av en god presse, og må således også helst passe inn i det livssyn som
representeres av den store presse.
Og det er det eiendommelige, at tross de store motsetninger som er
mellom den liberalkapitalistiske og den marxistiske presse, så er de dog begge
skjønt enige om å forfekte det materialistiske livssyn som det eneste
saliggjørende. Materialismen er det de bygger på, både de borgerlige og de
revolusjonære marxister og det er også nettopp derfor de bekjemper hverandre. De
kan ikke bli enige om fordelingen av de materielle goder, og her finner vi den
vesentligste årsak til klassekampen. Det er det materialistiske livssyn som har
trengt seg inn over alt. Det er det livssyn som såvel marxismen som
kapitalismen bygger på. Det er den egoistiske materialistiske ånd eller mangel på ånd,
som stadig gir ny næring til klassekampen. Og når vårt liberalkapitalistiske
samfunn i dag ikke vil sette en endelig stopper for denne økonomiske kamp i
vårt samfunn, så er det nettopp fordi vårt samfunn i dag fremdeles beskytter
den hensynsløses og sterkestes rett.
67
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
