Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Så kom verdenskrigen i 1914—18, da det var på et hengende hår at vårt
land ikke allerede den gang ble trukket inn i stormaktsoppgjøret. At dette
ikke skjedde kan vi i første rekke takke vårt forsvar for, som den gang var
langt sterkere enn nå.
Så kommer tiden etter Versailles-freden, da de norske politikere i stadig
sterkere grad orienterer seg i engelsk retning. Vi førte en utpreget
folkefor-bundspolitikk. Til å begynne med gjøres det nok noen forsøk fra norsk og
annet nøytralt hold på å øve innflytelse i Folkeforbundet, for å gjøre dette til
det som det virkelig skulle og burde vært: et folkenes forbund. Men da det
viste seg at disse bestrebelser ikke førte fram, og Folkeforbundet i stadig
stigende grad ble et redskap for engelsk—fransk maktpolitikk, trakk vi ikke
den eneste riktige konsekvens av dette, og meldte osa ut. Vi fortsatte den
engelskvennlige folkeforbundspolitikk, og tok etter hvert mer og mer åpent
standpunkt for den ene side i de europeiske stridsspørsmål.
Vi deltok i sanksjonspolitikken mot Italia, og våre politikere i
Nobelkomitéen ga endog Nobels fredspris til en tysker som sto i direkte
opposisjon til det lovlige tyske styre, for bare å nevne noen eksempler.
En skulle ha ventet at et land, som på denne måten åpent engasjerte
seg i stormaktspolitikken, i hvert fall tenkte på å holde sitt forsvar i orden,
men når det gjaldt denne saken, da var våre ansvarlige politikere like lunkne
som de var glødende når det gjaldt å la seg representere i Folkeforbundet. Fra
1905 til 1940 ble vårt forsvar planmessig og sikkert ødelagt og gjort
ubrukbart. Vårt folk levde i tilsynelatende velstand og glede, og det ene sosiale
tiltak ble gjennomført etter det annet. Men til å forsvare alle disse goder hadde
man ikke råd å ofre mange kroner. Istedenfor ble det holdt svulstige taler
om vår enestående fredsvilje, om at vi skulle gå foran og vise verden hvordan
konflikter kan løses på fredelig vis, og hvordan vi kunne nedraste.
Høydepunktet ble nådd da landet fikk en regjering utgått av et parti,
som på sitt program som en av de viktigste poster, hadde satt ødeleggelse av
forsvaret. Og som forsvarsminister fikk vi en militærnekter som noen år i
forveien demonstrerte med et brakket gevær i knapphullet. Jeg ser bort fra den
panikkopprustning som foregikk i det siste år, da de politiske makthavere
plutselig fikk en følelse av at det bar galt av sted — ikke for landet, men for deres
eget parti og system, og for deres egen maktstilling — og så plutselig ble
«forsvarsvenner».
Da krigen kom, var Norge helt uforberedt. Under verdenskrigen 1914—18
hadde vi en hær på omkring 200 000 mann, forholdsvis veløvd og moderne
utrustet. Nå hadde vi en krigsoppsetning på 50 000, dårlig øvd og middelmådig
utstyrt. For ikke å tale om flåten og luftforsvaret, som begge var helt ute av
stand til å fylle sin oppgave.
124
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
