Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Etter koloniseringen av Hjaltlandsøyene, Orknøyene, Suderøyene, Man
og Nord-Irland fulgte oppdagelsen og koloniseringen av Færøyane, Island og
Grønland. De norske kolonistene dannet opprinnelig frie samfunn på disse
øyene. Senere sluttet de seg politisk til Norge, og landene ble da deler av det
norske rike. Færøyane ble oppdaget og bebygd i det 9de århundre og i løpet
av det 10de århundre knyttet til Norge. Noe senere fant nordmenn Island.
Bebyggelsen av denne øya begynte i 874 og var avsluttet omkring 930. I 1262
anerkjente den islandske fristat Norges konge som sin landsherre.
Grønland ble første gang sett av en norsk sjøfarer omkring 870. Men
vi regner at den egentlige oppdagelse av landet først fant sted vel 100 år senere,
i begynnelsen av 980-årene. Grønland ble oppdaget av Eirik Raude som på
den tid bodde på Island. Han var født og oppvokst på Jæren i Rogaland.
Eirik Raudes oppdagelse ga støtet til Grønlands kolonisering som omfattet den
sørlige delen av Vets-Grønland, kysten mellom 60° og 65° nordlig bredde. Den
første bosettelsen foregikk fra Island, men i den følgende tiden foregikk
innflytningen antagelig såvel direkte fra Island som direkte fra Norge. I 1261,
altså omtrent samtidig med Island, ga også disse kolonistene seg frivillig under
den norske konge som hans undersåtter, og fra da av var også Grønland en del
av Norges rike.
Men den norske ekspansjon gikk også mot nordøst. Den første beskrivelse
av en reise nordenom Nordkapp og langs Nordmannskysten, det nåværende
Murmansk, til Kvitsjøen, har vi fra den håløygske stormann Ottar som levde i
slutten av det 9de århundre, men det er sannsynlig at slike ferder også har
funnet sted tidligere. I Gandvik eller Kvitsjøen traff Ottar på bjarmene, de
nåværende kareler, som nordmennene stadig i de følgende århundrer lå i strid
med. Samene måtte betale skatt til de håløygske høvdinger, en skatt som
senere gikk over til de norske konger. Vi finner en rekke slike
Bjarmelands-ferder beskrevet i sagaen. Men disse gamle norske skattland ble aldri knyttet
så sterkt til Norge som landene i vest.
Men også i vest ble etter hvert norskheten trengt tilbake av den
romani-serte kultur sønnenfra, og en kan si at Suderøyene og Man i realiteten gikk
tapt for den norske konge i 1263.
I 1380 kom kongeriket Norge i personalunion med Danmark, og de norske
oversjøiske biland gikk da inn i unionen som en del av det norske rike. I
denne unionstiden, som varte til 1814, fortsatte da disse land å være norske
biland.
I 1469 ble Hjaltlandsøyene og Orknøyene pantsatt til den skotske konge
og ble senere ikke innløst. Færøyane, Island og Grønland var imidlertid
under hele unionstiden norske biland. Selv den faste internasjonale domstol i
Haag, som av politiske grunner tok parti mot Norge i den såkalte
Grønlandssak, måtte medgi at Grønland tilhørte Norge i hele foreningstiden. Riktignok
132
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
