Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
gikk forbindelsen med Grønland tapt i det 15de århundre, men den ble
gjenopptatt ved den nye kolonisasjon fra Norge i 1721.
Denne annen kolonisasjon fant sted til vestkysten som var den mest
ettertraktede del av landet på grunn av de klimatiske forhold. Det hadde lenge
vært kjent at det utenfor vestkysten var store fiskebanker, som imidlertid
først senere er blitt rasjonelt utnyttet. Det var nordmenn som i begynnelsen
av 1920-årene påviste de rike fiskemuligheter ved Grønland og la grunnlaget
for det omfattende internasjonale fiske som foregår i disse farvann. Også på
Øst-Grønland driver nordmennene nå utstrakt fangstvirksomhet.
Det har vært lagt mange hindringer i veien for den norske
fangstvirksomhet ved Grønlands kyster. Både på Færøyane og i Norge har man
fremholdt, at den avsperringspolitikk som drives av Danmark på Grønland må
opphøre, og at åpne havner på Vest-Grønland er en betingelse for fangst og
fiske. Det er også en meningsløshet at norske vitenskapelige ekspedisjoner
ikke får full frihet til å drive forskningsarbeid hvor som helst på Grønland
og uhindret ta med til Norge vitenskapelige samlinger som blir gjort der. På
Vest-Grønland, ved Gardar, lever fremdeles folk av norsk ætt som på grunn
av avsperringen blir hindret fra forbindelsen med nordmenn.
En kan spørre seg selv hvorledes et slikt forhold i det hele tatt kan oppstå.
I 1814 ble de gamle norske biland Island, Færøyane og Grønland skilt
fra Norge ved Kielertraktaten. Ved denne traktat, som ble avsluttet mellom
Danmark og Sverige, skulle Norge avståes til Sverige, men samtidig benyttet
den danske forhandler, Burke, seg av den svenske forhandler, baron
Wetter-stedts manglende historiske kunnskaper til å unnta de norske biland Færøyane,
Island og Grønland fra avståelsen. Norge ble således berøvet sine biland ved
et direkte bedrag. «Skurkestreken i Kiel» kalte Aftenposten denne handling
like etter dommen om Grønlandssaken i Haag. Kongen av Danmark og Norge,
Fredrik den 6., handlet den gang i direkte strid med det løfte kongemakten
hadde gitt de norske stender i 1661 ved innførelsen av eneveldet, hvoretter
ingen av disse kongeriker noensinne skulle deles. Og i kongeloven ble det i
artikkel 19 bestemt at «begge riger skulde uskiftet og udelelige være og blive».
Om denne kongens handling heter det i den forsterkede konstitusjonskomités
innstilling om Grønlandssaken i 1923 (Innst. S. LXVI — 1923, s. 6):
«Dernest optrådte Fredrik VI ved å avslutte traktaten til Kiel i strid med
folkeretten. Norge var et eget rike, et eget folkerettssubjekt. Når Fredrik VI
som Danmarks konge søkte å erhverve Norges biland i kraft av en handling
han som norsk konge var uberettiget til, krenket han Norges folkerettslige
rettigheter. Avslutningen av Kielerfreden med forbeholdet i dens art. 4 var
derfor et folkerettsbrudd fra kongens side overfor Norge.
Bortsett fra at Kielertraktaten heller ikke for øvrig var bindende for
Norge, var dette land følgelig av foranførte grunner berettiget til å betrakte
forbeholdet om de norske skattland i traktatens art. 4 som uskrevet. I Norge
har Kieler-freden derfor aldri vært anerkjent.»
133
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
