Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Det er klart at en avis som ikke omgåes sannheten på en bedre måte enn
at den forfekter den stikk motsatte mening i en by enn i en ånnen by, ikke kan
sies å ha meget med sann opplysning å gjøre.
I Storbritannia er pressen helt ut i hendene på de såkalte «bladlorder»:
Lord Northcliffe, Lord Beaverbrook, Lord Rothermere, Lord Burnham, Lord
Camrose, Lord Astor, Lord Kelmsley og Lord Iliffe. Dr. Desmond gir disse
«bladlorder» og deres aviser følgende kritikk:
«I Storbritannia er disse menn og deres redaktører i de fleste tilfelle
resultatene av et latterlig klassesystem og en oppdragelsesmetode som, i
forbindelse med deres sosiale forbindelser gjør dem trangsynte og bundet både hva
livssyn og sympatier angår.»
Folkeopplysningen i England ligger altså fullstendig i hendene på
personer, som av en amerikansk journalist med full rett karakteriseres på denne lite
smigrende måte. Et eksempel på den usosiale måte denne pressen arbeider
på, viser en meddelelse i «Daily Express» i 1926 om en biloverkjørsel, hvor
Lady Stanley kjørte over og drepte en mann. I avisen så meldingen slik ut:
«Lady Stanley utsatt for et uhell.
Lichfield, søndag. — John Joseph Jennings, en landarbeider fra
Forge-lane, Little Aston, ble drept i går da hans motorsykkel kolliderte med en bil
som Lady (Arthur) Stanley kjørte til Cheshire, nær Shoulder-of-Mutton Inn,
Lichfield. Motorsykkelen ble ødelagt.»
Dette er altså også en form for pressefrihet.
Verst var imidlertid forholdene i Frankrike, hvor den franske
rustningsindustri hadde anbrakt svære kapitaler i avisene. De aviser som ble behersket
av den franske rustningskapitalen var: «Echo de Paris», «Le Matin», «La
Li-berté», «L’Intransigeant», «Le Temps» og en rekke andre. Det skulle være klart
for enhver, hvilke skjebnesvangre følger det har for et folk at kapitalister som
har sine interesser i rustningsindustrien kan bestemme hvilke nyheter og
meldinger avisene skal bringe og hvilke de ikke skal bringe. Jeg tror ikke det er
noen grunn til å snakke for høyt om demokratisk pressefrihet.
Forholdet var her i Norge, som i de øvrige demokratiske land, at ingen
avisredaktør hadde anledning til å skrive slik som han selv mente, dersom
hans oppfatning ikke fait sammen med partiets program eller den oppfatning
som hans kapitalsterke arbeidsgivere eller de interesser som stod bak, i hvert
tilfelle ønsket skulle komme til uttrykk.
Dette press på redaktørene kunne være mer eller mindre utpreget, men
også her i Norge hadde vi jo avisforetagender som mer var å betrakte som en
alminnelig forretning, hvor man skrev det som skapte det største salg og den
største omsetning uten hensyntagen til det store ansvar som avisene jo i
virkeligheten burde ha som kulturoppdragende faktor.
111
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
