Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
har skapt det vi i dag nyter godt av. Hadde vi ikke hatt disse store menn, så
hadde Norge i dag ikke vært noe samlet rike, ja, det hadde kanskje ikke
engang eksistert noen særpreget norsk nasjonal kultur.
Snorre forteller oss hvorledes denne enhetstanken levde videre i alle de
store menn fra Harald Hårfagre opp gjennom historien, kanskje mest typisk
hos Olav den Hellige som står for oss som den mest lysende skikkelse blant
alle sagaens mektige personligheter. Han kjempet for rikets enhet, for
samlingstanken og samtidig for de nye tanker i tiden, kristendommen. Olav falt,
men hans verk seiret: de tanker som var nye i tiden slo igjennom og levde
videre etter ham, og han reddet rikets enhet.
Snorre har gitt oss Olav den Helliges saga. Bare den ting er så stor at vi
vanskelig kan vurdere den helt ut. Det var Olav den Hellige som tok opp det
gamle urgermanske solkorset som sitt symbol. Hans ry var så stort at det nådde
over hele Europa, og over hele den kristne verden ble det bygd kirker og altere
som ble innvidd til ham. Snorre forteller oss om Olavs kamp, og vi kan der
finne mange merkelige likhetspunkter med vår tids politiske kamp.
Olav den Hellige kjempet mot bøndene på Stiklestad, og før dette slaget
stod det fram for bondehæren en biskop og egget dem til kamp mot den norske
kong Olav. Han holdt en flammende tale til bøndene og oppfordret dem til
å slutte opp om kongen av Danmark og England. Denne biskopen het Sigurd.
Og sagaen forteller videre at denne biskop Sigurd senere ble så forhatt, at han
måtte flykte til England.
Vi leser i sagaen om den kamp som de nordiske folkene måtte føre mot
slaverne i øst. Vi hører om togene til Gardarike, og om de norske ferdene
nedover de russiske floder. Det var våre frender som satt og styrte over slaverne
derborte. Det lærer oss at nordmennene dengang så det som sin selvfølgelige
oppgave å stoppe slavernes framtrengen fra øst og hindre deres innflytelse
på de nordiske folk.
Den viktigste av alle disse kamper er slaget på Lyrskog Hede i 1043, hvor
den norske kong Magnus den gode med sin norske hær slo venderne og dermed
for alltid satte en stopper for deres videre framtrengen mot vest. Magnus den
gode var også konge av Danmark. Det har nemlig også forekommet. Han gikk
mot venderne som kom opp gjennom Slesvig, og slo dem i det største slag som
noensinne er utkjempet av en norsk konge i vår gamle historie. Snorre har
denne beskrivelse av slaget:
«Dagen etter var mikkelsmessaften (28. sept.). Nu stod kong Magnus opp
og ropte at en skulle blåse til slag. Da drog vender-hæren mot dem sørfra over
åen, og hele kongshæren sprang opp og gikk frem mot hedningene. Kong
Magnus kastet av seg ringbrynjen og hadde ytterst en rød silkeskjorte; i hånden
tok han øksen Hel, som kong Olav hadde eid. Kong Magnus sprang foran alle
de andre mennene imot hæren og hogg straks med begge henderne den ene
128
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
