Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
«Det større Norge, vikingtidens og Magnus Barfods store maal, kunde efter
1266 aldrig naaes. Nordmændene slaar sig fra naa av til taals med
husmands-kaar. Vort lands politiske nedgang begynner med freden i Perth,» sier
Alexander Bugge i sin Norges Historie.
Englands sol går opp, og Norges sol går ned.
Den 9. april 1940 var vi kommet så langt ned at
det sittende norske styre med kongen i spissen
dro over til Norgesveldets fiende
og sluttet forbund med England, for i dag å føre krig mot sitt eget folk, i første
rekke etter de velkjente engelske metoder: sulteblokade, strandhugg og krig
mot sivile, kvinner og barn. Man kunne fristes til å rope ut: Hvor er den
sterke norske vilje, og tro på egen kraft og styrke, slik som vi kjenner den
hos våre forfedre, de gamle norske vikinger?
Litt etter litt var Norge glidd inn i politisk avhengighet av Danmark.
Embetsmenn og prester blir danske, bykulturen og endog språket blir dansk.
Det har vært nokså alminnelig i tiden etter 1814 og framover å tale om
dansketiden, om de mørke århundrer, og det var jo for så vidt en mørk tid,
som Norge mer og mer ble politisk avhengig av Danmark.
Men den norske kulturen, som hadde sine
røtter i det gamle norrøne, døde ikke.
Den levde sitt eget liv ved siden av den danske bykulturen, og for så vidt
kan en si at Norge i denne tiden hadde to kulturer, som levde sitt liv uavhengig
av hverandre. Den norske og norrøne kulturen som ble trengt lenger og lenger
inn i fjordene og lenger og lenger opp i dalene, hadde nok et slags begrep om
bykulturen, men bykulturen hadde ingen som helst forståelse for den norske
kultur. I store kretser i våre byer har man fremdeles ikke noen forståelse for
den.
Men det er den norrøne kultur, som har sin rot i vår storhetstid, det nye
Norge må bygge på. Det bærende i et folk kommer alltid fra bøndene. I byene
brenner slektene opp. — Det er våre bønders kultur som har bevart den
norrøne arv slektledd for slektledd, som har holdt fedrenearven i ære, og det er
denne kultur vi må bygge på.
Hos våre bønder lever ennå i dag våre gamle rettsbegreper, ja, den norske
odelsrett lyktes det hverken danskefuter eller engelskvennlige parlamentarikere
å ta knekken på. Vår treskjærerkunst og vevekunst har sine røtter i den
norrøne kunst som skapte våre vikingskip og våre stavkirker. Våre våningshus og
stabbur står der som vitnesbyrd om en ubrutt norsk kultur. Det var ennå
ikke lykkes sveitserhusene og de flattakete jødehus å fortrenge dem, skjønt
de var kommet et godt stykke på vei opp gjennom dalene. I vår folkemusikk
234
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
