Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
inn litt etter litt og ble skolespråk. Det er omtrent to hundre år siden dansk
ble innført i skolen, så det er altså ikke så lenge siden. Mot vår vilje, diktert
fra København, ble dansk innført som språk i skolen i 1736.
No var det jo slik at landet ble styrt fra byene. Rundt i landet satt danske
baroner som ble ledende i kulturlivet. De bygde seg gårder, pene hvite hus,
men de er ikke norske. Det er dansk herregårdsstil. Det var ikke så ille for
det var en meget pen bygningsstil, men det var ikke norsk kultur. På samme
måte finner vi overalt i våre byer at den danske kultur åt seg inn og ble
mektigere og mektigere. Til slutt talte hele byenes befolkning dansk,
skriftspråket ble dansk, helt til man begynte å forandre på rettskrivningen omkring
år 1900. På samme måten var smaken i byene preget av København og det
store utland, mens den norske kultur ble trengt lenger og lenger opp i bygdene
og lenger og lenger inn i fjordene. Men langt inne i fjordene og oppe i
fjellbygdene, der levde framleis det norske språk videre, der levde tradisjonen fra
våre bygdekunstnere, der ble det bygd på gammel vis, der brukte de gammel
måte å veve på og de skar i tre. Der levde musikere og eventyrfortellere, men
de ble trengt lenger og lenger inn i dalene, inn i fjordene, og det er ikke
tvil om at i disse to hundre år hadde Norge to kulturer, den gamle norske og
den danske. Dette har bevirket en spaltning i folket og at folk i byene ofte
så ned på bonden. Han var simpel og bondens kultur var simpel, bunad var
simpelt, den lo man av inntil Hulda Garborg kom og fortalte folket at det
var ikke simpelt, ikke stygt. Det norske felespill var komisk, det gjorde de
narr av i kringkastingen og byfolk lo av det. Men det var ikke dårligere enn
at det var derfra Sinding, Grieg, Ole Bull og Johan Svendsen fikk impulser
til sine store musikkverker, som i dag er blant de ypperste i verden og som
spilles overalt.
Det var slik i den tiden at norsk felespill var simpelt, norsk tale var
simpel, norske hus og norsk bohave var simpelt. Nei, da var det mye gildere
med alt det fine utenlandske man fikk inne i byene, og så litt etter litt akte
den fremmede kulturen seg inn på landsbygden også.
Jeg vet ikke om dere kan huske at det begynte å vokse opp på
landsbygden såkalte sveitserhus. Istedenfor gode norske hus avpasset etter terrenget
fikk vi sveitserhus. Vi fikk store fine landshoteller med utskårne bukseblonder
rundt under taket. Så fikk vi brune hus med utskårne greier og tak langt
utover, slik at det ikke kom lys inn. I byene bygde man også noen fæle greier,
jugendstil, som ikke hadde noe med norsk stil å gjøre — en stil som også
herjet i Tyskland og som man no er begynt å frisere vekk.
Dette fremmede og uønskede viste seg på flere felter også i musikken.
Jeg vet ikke om man egentlig føler noe særlig norsk ved jazzorkestre i
motsetning til den typisk norske tone, eller føler noe norsk ved historiene om
folk som har komplekser osv. Man føler sikkert ikke seg selv igjen i det der.
34
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
