Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Også i 1536, da den nye reformasjonskirke stod fram, gikk bispene mot
den nye tid, og vegen fram måtte gå over bispenes avskjed. Det var en tung tid
for kirken; men ingen vil vel i dag si at det ikke kom noe godt ut av det hele
både for kirken og for det norske folket.
Som grunn for å nedlegge sine embeter har biskopene i brev til
Kirkedepartementet av 24. februar 1942 påstått at det er skjedd «uhørte inngrep i
kirkene og menighetens rett», og påstått at «statsmaktene har brutt kirkens orden
og fratatt menigheten og dens prest høymessegudstjenesten.»
For det første er dette i strid med de faktiske forhold, idet det ble holdt
høymessegudstjeneste i kirken. Inngrepet i «kirkens rett» er at
Kirkedepartementet bestemte at festgudstjenesten i Nidaros domkirke 1. februar skulde
overtas av en annen prest enn domprosten i Nidaros. For det annet heter det i
Grunnlovens § 16: «Kongen anordner all offentlig kirke- og gudstjeneste, alle
møter og forsamlinger angående religionssaker». — «Kongen» er her
regjeringen, hvis myndighet for kirkens vedkommende på det tidspunkt ble utøvd
av kirkeministeren. Det tilligger ikke biskopene å fortolke loven eller
departementets bestemmelser. Kirkedepartementet hadde selvfølgelig etter loven full
rett til å anordne denne gudstjeneste, som skjedde ikke i noe politisk øyemed,
men for å møte et ønske fra religiøse kretser om å minnes denne store,
nasjonale dag også i vår norske kirke. Det sier seg selv at Kirkedepartementet
ikke kunde overlate denne gudstjeneste til en mann som tidligere domprost
Fjeldbu, som hadde gjort seg ufordelaktig politisk bemerket ved ain opptreden
både før og etter 9. april, blant annet ved å støtte kommunistene i deres
innsamling til beste for de røde i Spania.
I en skrivelse til Kirkedepartementet av 14. februar 1942 protesterte også
biskopene mot en av Ministerpresidenten gitt lov om ungdomstjeneste, idet de
framholdt at de her var bundet av sin samvittighet. Men det går ikke an, og
aller minst for en biskop, å oppfordre til å bryte norsk lov og rett under
henvisning til sin samvittighet. Biskopenes samvittighet har ikke noen høyere
grad av hellighet, som gir dem noen slags rett til mer enn andre å bekjempe
den stat som selv har ansatt dem.
Det er etter vår rettsorden heller ikke noen anledning for geistligheten,
slik som i den katolske kirke, til å bestemme over borgernes samvittighet.
Den norske kirkes biskoper har på ingen måte forpaktet noen rett til å
avgjøre hva som er Guds vilje. Denne tankegang hører heime i den katolske
kirke hvor paven betraktes som Kristi stattholder på jorden.
Dersom en biskop eller en annen geistlig på grunn av
samvittighetsskrup-ler ikke finner å kunne oppfylle sine embetsplikter kan han ta avskjed. Men
han kan ikke nedlegge sitt embete, dvs. hva staten har overdratt ham, og så
samtidig framholde at han framleis beholder den åndelige tilsynsmannstjeneste
«med Gud og med rette».
120
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
