Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Ho Æḷi å ‘n Gammeḷ-Erek.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
Døḷpetɐrpe hadde vøri. Tå joḷi vaṛ de bære att en lit’n [[** tone]] ræva på hɐṛ
sie åt brɐt’ti. [[** tone]]
Fɐr hadde dɐm føtt en sæks-šu naut, to heis’ster, [[** tone]] å en smaḷa
me småfener; menn nå vaṛt de snaugt vinnterfór tell ei ku.
De eineste hus sɐm var-att, var en gammall låve. Mæsta tå
lausøri fækk dɐm redde; menn tressenskjugu tunner pottiser i
kjellara strauk-me.
Menn de var skogægeras skull detta, å dɐmm vaṛt dømn tell
å bettaḷa skaen. De var væḷhæftie fɐḷk, å ’n [[** omvendt apostrof]] Gammeḷ-Erek tafte
nukk itte på denna rænskaṛ-leiken; fɐṛ dɐm bigde ni gaḷ ått’n [[** omvendt apostrof]] i
Bækkebråtåa, leiŋ’ŋer [[** tone]] oppe i bærji. Der eṛ dɐm sekre fɐr brɐtt å
mie bere joḷ haṛ dɐm hell i di tɐre, frɐstlennte Døḷpetɐrpi.
I Fallbækka stras austa joḷe bigd’ ’n [[** omvendt apostrof]] kvenn, å da ho va fæḷu
skulle ’n [[** omvendt apostrof]] freisste a. Menn hann hadde itte sætt joḷ på øverstein.
Me kven’na [[** tone]] jikk, vaṛt stei’n [[** tone]] værm å sprakk. I de samma ’n
Gammeḷ-erek [[** sic e-]] tog mjɐḷ i skåv’ḷa [[** tone]] å jikk-ut i dɐ’ra [[** tone]] fɐr a šå om de var fint,
kåmm hæḷve kvennstein dannsenes etteṛ ’n [[** omvendt apostrof]] å slo i di’geṛt [[** tone]] hɐḷ i
veig’gen [[** tone]] stras jæmt’ [[** tone]] ’n. [[** omvendt apostrof]] „Je var itte feig ennå, dɐf’fɐṛ [[** tone]] slapp je“,
sa ’n [[** omvendt apostrof]] Gammeḷ-Erek.
Ho Æḷi hadde go nitte tå krøtterom sine, å de trudde a
kåmm tå di ho siŋne dɐm haust å vår, så itte traulliŋŋ hell nåe
slaks fanteri skulle bite på dɐm.
Fiste goŋ’ŋa [[** tone]] krøttera vaṛt utslæft om våṛn, laut ’n [[** omvendt apostrof]]
Gammeḷ-Erek sitta åver fjøsdɐra me eitt bein på hɐṛ sie åt dɐṛn. Dɐ’ra [[** tone]]
vaṛ låg, å kuen skure rig’gen [[** tone]] oppi rɐ’va [[** tone]] hass, me dɐm jikk-ut.
Einn goŋŋ hadde dɐm i di’ger, [[** tone]] spræk ku. Da ho kåmm ut i
dɐ’ra [[** tone]] å såg so’ḷa [[** tone]] å kjinne luf’ta [[** tone]] [1] tå vå’ra, [[** tone]] vaṛt a kjipinn, joṛde en
sleiŋŋ me skalla å reiv-ne ’n [[** omvendt apostrof]] Gammeḷ-Erek å sætte tæbeinns’ [[** tone]] me
hannom på rig’ga. [[** tone]]
Ku’a [[** tone]] hadde aller kjinnt slekt fɐr; ho vaṛt redd å kjeiste i
laŋŋkut boṛtåver joḷe, me gubben kḷæmne kne’a [[** tone]] mot siom hennes å
greip tak me båe nævaom i haun’na. [[** tone]] Skreik å ba om hjæḷp joṛd’ [[** tone]]
’n, [[** omvendt apostrof]] å hann vaṛt både heit å sveitt — så redd vaṛ ’n. [[** omvendt apostrof]] Hæva sæ
tå toṛd’ ’n [[** omvendt apostrof]] itte, fɐṛ de vaṛ så fullt me stubber å stein, å vaṛt ’n [[** omvendt apostrof]]
sittanes, spræ’iŋn [[** tone]] [2] full ku’a. [[** tone]]
Slik šuss hadde alleṛ ’n [[** omvendt apostrof]] Gammeḷ-Erek hatt. De bar runn’om [[** tone]]
joḷe å atten’ne [[** tone]] åt husom; der reisste ku’a [[** tone]] like inn i fjø’se [[** tone]] å softe
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
